Ludvig den tyske
Ludvig den tyske (født 804, død 28. august 876) var den første konge av Østfrankerriket. Han var sønnesønn av Karl den store, og tredje sønn av Ludvig den fromme og hans første hustru Ermengard av Hesbaye. Han fikk tilnavnet Germanicus, «den tyske», kort tid etter sin død i anerkjennelse av Magna Germania av Romerriket, det vil si det som ble hetende Det tysk-romerske rike, en refleksjon av karolingernes keiserlige perspektiv.
Ved delingen av riket i 817 fikk Ludvig tildelt Bayern, og begynte å styre det i 826. Han deltok i opprørene mot sin far i 830-833, og allierte seg med sin halvbror Karl den skallede mot sin bror Lothar I og hans krav om keiserlig overherredømme over hele Frankerriket etter deres fars død i 840. Ved traktaten i Verdun i 843 ble riket delt mellom brødrene i en vestlig, midtre og østlig del. Ludvig fikk tildelt de østlige delene. I 853 gjorde adelen i Karl den skalledes rike til opprør og søkte Ludvigs støtte. Han sendte sin sønn Ludvig den yngre til Aquitaine, og gikk vestover selv i 858 for å avsette halvbroren, men begge krigene mislyktes. Med fredsavtalen i Koblenz i 860 sa Ludvig fra seg alle krav på Karl den skalledes rike.
Da broren Lothar I døde i 855 ble hans land fordelt mellom hans sønner, og sønnen Lothar II arvet Lotharingia, men hadde ingen egne arvinger. Ludvig og Karl ble enig om dele hans land mellom seg ved hans død, men da han døde i 869 brøt Karl denne avtalen ved å annektere Lotharingia. Ludvig invaderte landet i 870, og konflikten ble løst ved traktaten i Meerssen ved at Lotharingia ble delt mellom dem; Ludvig fikk Friesland og de større områdene vest for Rhinen. I 865 og 872 delte Ludvig sitt rike mellom sine sønner Karloman av Bayern, Ludvig den yngre og Karl den tykke. Uenighet mellom sønnene om fordelingen førte til opprører mellom sønnene i årene 861 og 873. Ludvig søkte uten hell å bli keiser etter broren Lothar, og på den tiden han døde forsøkte han igjen for å gå til krig mot broren Karl.