Karl den feite
Karl den feite (Carolus Pinguis) (13. juni 839 – 13. januar 888) var konge av Alemannia fra 876, konge av Italia fra 879, tysk-romersk keiser (som Karl III) fra 881, konge av Østfranken fra 882, og konge av Vestfranken fra 884. Han ble avsatt fra Østfranken, Lotharingia, og muligens Italia, hvor nedtegnelsene ikke er klare, i 887. Han døde kun noen uker etter at han ble avsatt i januar 888.
Han ble gitt herredømmet over Alemannia i 876 av divisio regnorum, inndelingen av Ludvig den tyskes kongedømme, han etterfulgte i Italia da hans eldre bror Karloman abdiserte etter å ha blitt gjort arbeidsufør ved et slag. Karl ble kronet keiser i 881 av pave Johannes VIII, og da han arvet landene til sin bror Ludvig den yngre det påfølgende året ble hele kongedømmet Østfranken (det senere Tyskland) forent under hans styre. Da hans fetter Karloman II døde arvet han også hele Vestfranken (det senere Frankrike), og således gjenoppvekket han, om enn kortvarig, hele Frankerriket, som Karl den store hadde samlet.
Han blir ofte betraktet som en sløv og uskikket hersker, og er også kjent for å ha hatt en kronisk sykdom, muligens epilepsi. To ganger kjøpte han seg fred fra vikingangrep, inkludert den berømte beleiringen av Paris i 886. Samtidens mening om ham var likevel ikke så negativ som den vurdering moderne historikere har gitt av ham.