Karl den skallede
Karl den skallede (født 13. juni 823, død 6. oktober 877) var konge av Vestfrankerriket i tidsrommet 843-877 og keiser av det tysk-romersk rike fra 875 til 877. Han var yngste sønn av Ludvig den fromme fra farens andre ekteskap med Judith av Bayern.
Etter en rekke med innbyrdeskriger mens faren fortsatt styrte det veldige riket han hadde arvet fra sin far, Karl den store, slo traktaten i Verdun i 843 til at riket ble delt mellom de tre gjenværende brødrene: halvbroren Ludvig den tyske fikk Østfrankerriket og den eldste halvbroren, Lothar, fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl, den yngste av dem, fikk også en tredjedel av det karolinske riket. Etter Lothars død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lotharingien, men måtte 870 overlate den østlige delen av Ludvig den tyske. I 875 ble Karl konge av Italia og ble i Roma kronet til tysk-romersk keiser.
Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike som også ble keiser. Frankrike fikk først tittelen tilbake i 1804, da førstekonsul Bonaparte lot seg krone til keiser Napoleon I av Frankrike. I de mellomliggende 900 år var det tyske konger som ble kåret til romerske keisere.
Oppgaver
Oppgave 93-29
Oppgave 783-21
Oppgave 800-18
Oppgave 800-20
Oppgave 842-1