|
|
| (4 intermediate revisions by 2 users not shown) |
| Line 1: |
Line 1: |
| | [[File:Die deutschen Kaiser Karl der Dicke.jpg|thumb|Karl III, som senere fikk tilnavnet den feite]] | | [[File:Die deutschen Kaiser Karl der Dicke.jpg|thumb|Karl III, som senere fikk tilnavnet den feite]] |
| − | '''Karl den feite''' ([[latin]]: ''Carolus Pinguis'' <ref>Tilnavnet «den feite» ble tillagt ham på 1900-tallet, hans egentlige livvidde er ukjent.</ref>; [[13. juni]] [[839]] – [[13. januar]] [[888]]) var konge av [[Hertug av Schwaben|Alemannia]] fra [[876]], konge av [[Italia]] fra [[879]], [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romersk keiser]] (som Karl III) fra [[881]], konge av [[Østfranken]] fra [[882]], og konge av [[Vestfranrken]] fra [[884]]. Han ble avsatt fra Østfranken, [[Lotharingia]], og muligens Italia, hvor nedtegnelsene ikke er klare, i [[887]]. Han døde kun noen uker etter at han ble avsatt i januar [[888]]. | + | '''Karl den feite''' (''Carolus Pinguis'') (13. juni 839 – 13. januar 888) var konge av [[Alemannia]] fra 876, konge av [[Italia]] fra 879, tysk-romersk keiser (som Karl III) fra 881, konge av [[Østfranken]] fra 882, og konge av [[Vestfranken]] fra 884. Han ble avsatt fra Østfranken, [[Lotharingia]], og muligens Italia, hvor nedtegnelsene ikke er klare, i 887. Han døde kun noen uker etter at han ble avsatt i januar 888. |
| | | | |
| − | Han ble gitt herredømmet over Alemannia i 876 av ''divisio regnorum'' (inndelingen) av [[Ludvig den tyske]]s kongedømme, han etterfulgte i Italia da hans eldre bror [[Karloman av Bayern|Karloman]] abdiserte etter å ha blitt gjort arbeidsufør ved et slag. Karl ble kronet keiser i [[881]] av pave [[Johannes VIII]], hans etterfølgelse til områdene til hans bror [[Ludvig den yngre]] det påfølgende året forente hele kongedømmet Østfranken (det senere [[Tyskland]]). Da hans fetter [[Karloman II av Vestfranken|Karloman II]] døde arvet han også hele Vestfranken (det senere [[Frankrike]]), og således gjenoppvekket han, om enn kortvarig, det fullstendige karolinske riket, eller [[Frankerriket]], som [[Karl den store]] hadde samlet. | + | Han ble gitt herredømmet over Alemannia i 876 av ''divisio regnorum'', inndelingen av [[Ludvig den tyske]]s kongedømme, han etterfulgte i Italia da hans eldre bror [[Karloman av Bayern|Karloman]] abdiserte etter å ha blitt gjort arbeidsufør ved et slag. Karl ble kronet keiser i 881 av pave [[Johannes VIII]], og da han arvet landene til sin bror [[Ludvig den yngre]] det påfølgende året ble hele kongedømmet Østfranken (det senere [[Tyskland]]) forent under hans styre. Da hans fetter [[Karloman II av Vestfranken|Karloman II]] døde arvet han også hele Vestfranken (det senere [[Frankrike]]), og således gjenoppvekket han, om enn kortvarig, hele [[Frankerriket]], som [[Karl den store]] hadde samlet. |
| | | | |
| − | Vanligvis betraktet som døsig og uskikket – han er også kjent for å ha hatt en gjentagende sykdom og det er antatt at han må ha lidd av [[epilepsi]] – to ganger kjøpte han seg fred fra [[viking]]angrep, inkludert den berømte beleiringen av [[Paris]] i 886. Hans samtidens mening om ham var ikke så negativ som den vurdering moderne historikere har gitt av ham.
| + | Han blir ofte betraktet som en sløv og uskikket hersker, og er også kjent for å ha hatt en kronisk sykdom, muligens epilepsi. To ganger kjøpte han seg fred fra vikingangrep, inkludert den berømte beleiringen av [[Paris]] i 886. Samtidens mening om ham var likevel ikke så negativ som den vurdering moderne historikere har gitt av ham. |
| | | | |
| − | == Ungdom og arv ==
| + | [http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_the_Fat Wikiartikkel] |
| − | Karl var den yngste av [[Ludvig den tyske]]s tre sønner, den første konge av Østfranken, og hans hustru Emma fra [[Huset Welf]]. En forekomst av [[demon]]isk besettelse er nedtegnet i hans ungdom, hvor det er sagt at han hadde skum rundt munnen før han ble tatt til alteret ved kirken. Dette hadde stor effekt på hans far og han selv, han ble beskrevet som «en meget kristen prins, fryktet gud, med hele sitt hjerte opprettholdt de ti bud, svært from adlød han kirkens bud, sjenerøs i å gi allmisser, praktiserte uavbrutt bønner og salmer, alltid opptatt på å prise Gud».
| |
| | | | |
| − | I 859 ble Karl gjort til greve av [[Breisgau]], et alemannisk grenseområde mot sørlige Lotharingia (i dag et landskap i [[Baden-Württemberg]] i Tyskland) <ref> Reuter, 72.</ref>. I 863 gjorde hans opprørste eldre bror Karloman av Bayern|Karloman opprør mot deres far. Året etter slo broren Ludvig den yngre seg med på opprøret, og Karl ble også med. Karloman ble utnevnt som medkonge av Bayern, og i 865 ble [[Ludvig den tyske|den eldre Ludvig]] tvunget til å dele sine landområder med sine arvinger: Bayern gikk til Karloman; Sachsen (med Franken og Thüringen) gikk til Ludvig; og Alemannia (Schwaben med Raetia) gikk til Karl. Lotharingia ble delt mellom de to yngste brødrene.
| + | =='''Oppgaver'''== |
| − | | + | [[Oppgave 184-24]]<br> |
| − | Da keiser [[Ludvig II av Italia|Ludvig II]], også konge av Italia, døde i 875 etter å ha kommet til enighet med Ludvig den tyske om at Karloman skulle etterfølge ham i Italia invaderte [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede av Vestfranken]] den italienske halvøya og fikk seg selv kronet som konge og keiser <ref name=af875>AF, 875 (side 77 og n8).</ref>. Ludvig den tyske sendte først Karl og deretter Karloman selv med en hær bestående av italienske styrker under [[Berengar av Friuli]], deres fetter, til å ta det italienske kongedømmet <ref name=af875/> <ref>MacLean, 70.</ref>. Dette var dog ikke suksessfullt før Karl den skallede døde i 877.
| + | [[Oppgave 200-46]]<br> |
| − | | + | [[Oppgave 800-24]]<br> |
| − | I 876 døde Ludvig den tyske og arven gikk som planlagt etter et møte i [[Nördlinger Ries]], skjønt Karl mottok mindre av hans del av Lotharingia enn hva som hadde blitt planlagt. I hans dokumenter er Karls regime i Germania datert fra hans arv i 876.
| |
| − | | |
| − | == Overtagelse av Italia ==
| |
| − | Brødrene fungerte samstemte og det var ingen krig over delingen av farsarven: en sjelden hendelse i den [[Tidlig middelalder|tidlige middelalderen]]. I 877 arvet Karloman Italia fra deres onkel [[Karl den skallede]] av Vestfranken. Ludvig delte Lotharingia og tilbød en tredjedel til Karloman og en annen tredjedel til Karl. I 878 overga Karloman sin del av Lotharingia til Ludvig, som senere delte den med Karl. I 879 ble Karloman rammet av et slag og han delte sine besittelser mellom sine brødre; [[Bayern]] gikk til Ludvig og Italia til Karl. Karl daterte hans regime i Italia fra dette tidspunktet, og fra da av tilbrakte han det meste av sitt regime fram til 886 i hans italienske kongedømme <ref> Wickham, Chris (1981): ''Early Medieval Italy: Central Power and Local Society, 400–1000'' (Macmillan), 169.</ref>.
| |
| − | | |
| − | I 880 slo Karl seg sammen med [[Ludvig III av Frankrike]] og [[Karloman av Frankrike]], samkonger av Vestfranken, i å beleire [[Boso av Provence]] i [[Wien]] fra august til september, men de klarte ikke å fordrive ham. [[Provence]] ble lovmessig en del av det italienske kongedømmet fra 863. I august 882 fikk Karl sendt [[Rikard av Burgund|Rikard justiciaren]], greve av Autun, til å erobre byen, noe han gjorde i september og hans hustru og barn til fange og sendte dem i fengsel mens Boso søkte tilflukt i Provence.
| |
| − | | |
| − | == Kronet som keiser ==
| |
| − | [[Image:Carolingian Empire 481 - 814.GIF|thumb|right|Det karolinske riket]]
| |
| − | Den 18. juli 880 sendte pave [[Johannes VIII]] et brev til [[Guy II av Spoleto]] for å søke fred, men hertugen ignorerte ham og invaderte [[Kirkestaten]]. Paven svarte med å trygle om støtte fra Karl i hans funksjon konge av Italia. Som støtte for hjelpen kronet paven Karl til keiser den 12. februar 881. Hans framgang ble fulgt av håp om et generell vekst i Vest-Europa, men han viste seg udyktig for oppgaven. Karl gjorde lite for å hindre Guy, og brev fra paven så sent som november tryglet Karl fortsatt om å handle.
| |
| − | | |
| − | Som keiser begynte Karl å reise et palass ved [[Sélestat]] i [[Alsace]]. Han modellerte det etter [[palasset i Aachen]] som Karl den store, som han søkte å etterligne, som slikt det er vist av ''Vita Karoli Magni'' av [[Notker Balbulus]], hadde bygget. Ettersom Aachen var i kongedømmet til hans bror var det nødvendig for å Karl å bygge et nytt palass for sitt hoff i hans egen maktbase i vestlige Alemannia <ref> MacLean, 187–188.</ref>. Sélestat var mer sentralt for keiserriket enn Aachen.
| |
| − | | |
| − | I februar 882 sammenkalte Karl et møte i [[Ravenna]]. Hertugen, keiseren og paven inngikk fred, og Guy og hans onkel [[Guy av Camerino]], sverget å gjenopprette områdene til Kirkestaten. I et brev i mars til Karl hevdet paven at løftene ikke var innfridd. I 883 ble Guy, nå hertug av Spoleto, anklaget for forræderi ved et keiserlig møte holdt i sent i mai <ref name=af883>AF(B), 883 (side 107 og nn6–7).</ref>. Han dro tilbake til Spoleto og inngikk en allianse med [[sarasenere]]. Karl sendte Berengar, utstyrt med en hær, for fordrive Guy fra Spoleto. Berengar hadde hell i begynnelsen inntil en sykdomsepidemi som herjet over hele Italia påvirket keiseren og hans følge foruten også Berengars hær og tvang ham til å trekke seg tilbake <ref name=af883/>
| |
| − | | |
| − | I 883 signerte Karl en avtale med [[Giovanni II Participazio]], [[doge]] av [[Venezia]], som innebar at enhver attentat av en doge og om gjerningsmannen flyktet til et territorium i keiserriket ville bli dømt en bot på 100 [[Pund (masseenhet)|pund]] [[gull]] og forvist.
| |
| − | | |
| − | == Østfranken ==
| |
| − | I 878 ble «den store hedenske hæren», som et stort forbund av hovedsakelig [[Danmark|danske]] [[viking]]er ble kalt, beseiret av kong [[Alfred av England]] i [[slaget ved Ethandun]]. Tidlig på [[880-tallet]] begynte levningene fra denne hæren å slå seg ned [[Nederlandene]]. De ble motsatt med en del suksess av Ludvig, Karls bror, men han døde etter en kort hærkampanje den 20. januar 882, og Karl overtok hans kongedømme, og således forente hele det østfrankiske riket på nytt. Karl innkalte en samling av hæren til hele nasjonen av østfrankere om sommeren og marsjerte deretter av sted for beleire vikingleiren ved [[Beleiringen ved Asselt|Asselt]]. Ikke lenge etter åpnet Karl for forhandlinger med vikingenes høvdinger, [[Gudfrid, hertug av Frisland|Gudfrid]] og Sigfred. Gudfrid aksepterte å bli døpt og for å bli Karls vasall. Han ble gift med datteren til Lothair II av Lotharingia, Gisela. Øyensynlig var det ikke like enkelt med Sigfred, men for en klekkelig sum penger dro han sin veg. Til tross for en del kritikk fra moderne historikere, er det ikke funnet noen samtidig kritikk av Karls handlinger på dette hærtoktet <ref> Reuter.</ref>
| |
| − | | |
| − | Fra 882 til 884 dominerte de wilhelminske krigene ''Marcha Orientalis'' (det senere [[Østerrike]]). [[Arnulf av Det tysk-romerske rike|Arnulf av Kärnten]], Karls illegitime nevø, allierte seg med opprøreren Engelschalk II mot Karls utpekte markgreve i regionen, [[Aribo av Østerrike]]. Herskeren av Stormähren, Svatopluk I, ble alliert med Aribo og ved Kaumberg i 884 sverget han troskap til Karl. Selv om keiseren tapte sine vasaller fra Wilhelminer-familien og hans forhold til sin nevø var brutt, fikk han mektige allierte i Stormähren og andre slaviske småfyrster i området.
| |
| − | | |
| − | I 885 arrangerte Karl en konferanse i [[Spijk]], i nærheten av [[Lobith]] da han begynte å frykte sin danske vasall Gudfrid og hans svoger hertug [[Hugo av Alsace]]. Hensikten var å lokke vikinghøvdingen i en felle, noe som også skjedde. Gudfrid ble henrettet og Hugo ble blindet og sendt til [[Prüm]].
| |
| − | | |
| − | == Problemer med arvefølget ==
| |
| − | [[File:Charles le Gros.PNG|thumb|En senere illustrasjon av Karl III.]]
| |
| − | Karl som var barnløs i sitt ekteskap med Richgard forsøkte å få sin sønn Bernard, et barn født utenfor ekteskap med en ukjent elskerinne, anerkjent som hans arving i 885, men fikk motstand fra flere biskoper. Han hadde støtte fra pave [[Hadrian III]] som han inviterte til et møte i [[Worms]] i oktober 885, men paven døde mens han var på reise til møte, rett etter at han hadde krysset elven [[Po]] i nordlige Italia. <ref name=reuter116>Reuter, 116-117. AF(M), 885 (ss. 98-99 og nn. 6-7) og AF(B), 885 (s. 111 og n. 2).</ref> Hadrian hadde den hensikt å legitimere Bernard og avsette de forstyrrende biskopene da Karl tvilte på at han ville ha makt til å gjøre det selv. <ref name=reuter116/> Basert på den dårlige holdning til krønikeforfatteren av Mainz-fortsettelsen av ''Annales Fuldenses'', var hovedpersonen eller lederen av opposisjonen i denne saken antagelig [[Liutbert, erkebiskop av Mainz]]. Ettersom Karl hadde sammenkalt «biskopene og galliske grever» foruten også paven selv til møtet i Worms synes det som om at han hadde til hensikt å gjøre Bernard til konge av Lotharingia. <ref name=maclean131>MacLean, 131.</ref> Notker Balbulus (også kjent for sin stamming), som betraktet Bernard som en mulig arving, skrev i sin bok Karl den stores gjerninger:
| |
| − | | |
| − | :''Jeg vil ikke fortelle deg [Karl den feite] om dette (vikingangrepene på klosteret i Prüm) før jeg ser din lille sønn Bernard med et sverd spent fast til sitt lår.'' <ref name=maclean131/>
| |
| − | | |
| − | Kanskje Notker ventet på Bernards kongedømme da Prüm ble hevnet.
| |
| − | | |
| − | Etter at hans første forsøk feilet aktet Karl å forsøke igjen. Han fikk begrepet ''proles'' (avkom) plassert inn i sine dokumenter, noe han ikke hadde fått gjort tidligere, i et forsøk på å få Bernard legitimert. <ref>MacLean, 132.</ref> Tidlig i 886 møtte Karl den nye paven [[Stefan V]] og forhandlet antagelig for en anerkjennelse av sin sønn som sin arving. Et møte ble planlagt i april og mai for det neste året i [[Waiblingen]]. Pave Stefan kansellerte sin planlagte deltagelse den 30. april 887. Ved Waiblingen tidlig i mai 887 fikk [[Berengar av Friuli]], som hadde en kortvarig strid med Liutward, som hadde tapt sin posisjon hos keiseren, en forsoning med keiseren, og kompenserte for sine handlinger det foregående året med å gi storslåtte gaver. <ref>AF(B), 887 (s. 113 og nn. 3-4).</ref>
| |
| − | | |
| − | Sannsynligvis oppga Karl sine planer for Bernard på grunn av motstanden og adopterte isteden [[Ludvig den blinde|Ludvig III av Provence]] som sin sønn ved møtet i [[Kirchen]] i mai. <ref>MacLean, 167.</ref> Det er imidlertid mulig at avtalen med Ludvig var kun inngått for å skaffe støtte for Bernards underkongedømme i Lotharingia. I juni eller juli kom Berengar til Kirchen, antagelig lengtende etter å bli erklært som Karls arving; han kan faktisk ha blitt navngitt som det i Italia hvor han ble utropt (eller gjorde seg selv) til konge rett etter Karls avsettelse. <ref name=reuter119>Reuter, 119.</ref> [[Odo, greve av Paris]], kan ha hatt en tilsvarende hensikt i å besøke Karl i Kirchen. <ref name=reuter119>Reuter, 119.</ref> På den andre siden, med tanke på tilstedeværelsen av alle disse mektige menn ved disse to store møtene kan ha vært nødvendig for å bekrefte Karls utenomekteskapelige sønn som sin arving (Waiblingen), en plan som feilet da paven nektet å være tilstede, og deretter måtte Karl bekrefte Ludvig isteden (Kirchen). <ref>MacLean, ss. 167-168.</ref>
| |
| − | | |
| − | == Vestfranken ==
| |
| − | [[File:Charles the Fat.jpg|thumb|Karl den feite avbildet i krøniken ''[[Grandes Chroniques de France]]''.]]
| |
| − | | |
| − | Da [[Karloman II av Vestfranken]] døde den 12. desember 884 inviterte Vestfrankens adel Karl den feite til å overta kongedømmet. Karl aksepterte med glede og fikk det tredje kongedømme til å «falle i sitt fang.» <ref>MacLean, ss 166-168, siterte [[Regino av Prüm]].</ref> I henhold til [[Den angelsaksiske krønike]] overtok Karl hele kongedømmet som Karloman hadde hatt, unntatt [[Bretagne]], skjønt det synes neppe å være riktig. <ref name="Smith, 192">Smith, 192.</ref> Det er sannsynlig at Karl ble kronet av [[Geilo, biskop av Langres]], som ''rex i Gallia'' den 20. mai 885 ved [[Grand, Vosges|Grand]] i [[Vosges]] i sørlige Lorraine.<ref>MacLean, 127.</ref> Selv om Geilo fikk utviklet et særskilt vestfrankisk segl for ham for hans styre i vest etterlot det meste av det daglige styre og stell til den høyere adelen.
| |
| − | | |
| − | Selv om Vestfranken (det framtidige Frankrike) var langt mindre truet av vikinger enn [[Nederlandene]] ble det uansett tungt rammet. I 885 seilte en stor flåte ledet av Sigfred opp elven Seine for første gang på år, og [[Beleiringen av Paris 885-886|beleiret Paris]]. Sigfred krevde løsepenger igjen, men denne gangen nektet Karl. Han var i Italia på denne tiden, og Odo, greve av Paris, fikk lurt noen av sine menn gjennom fiendens beleiringslinjer for å søke hans støtte. Karl sendte Henrik av Sachsen til Paris. I 886 spredte en sykdom seg gjennom Paris, og Odo ble tvunget til selv å dra til Karl for søke hjelp. Karl førte en stor hær med seg til Paris og omringet hæren til vikingens leder som frankerne kalte for [[Rollo av Normandie|Rollo]]. Han satte opp leir ved [[Montmartre]], men hadde ikke til hensikt å gå til kamp. Isteden sendte han soldater nedover Seine for å herje regionen Burgund som da var i opprør. Da vikingene trakk seg ut av Frankrike den neste våren ga ham dem 700 pund med sølv som han hadde lovet dem. Hans omdømme i Frankrike dalte betydelig som følge av dette.
| |
| − | | |
| − | Karl utsendte en rekke dokumenter for Vestfranken i løpet av sin tid i Paris, både før og etter beleiringen. Han anerkjente rettighetene og privilegiene som var gitt av hans forgjengere til mottakere i de spanske grensetraktene ''Marca Hispanica'' og i Provence, men særlig i [[Neustria]] hvor han hadde kontakt med Nantes på en tid hvor den bretonske hertug er [[Alain I av Bretagne]] var kjent for å være mektig i [[Greve av Nantes|grevskapet Nantes]]. Det er sannsynlig at Karl ga Alain retten til å bli titulert ''rex'', konge; <ref name="Smith, 192"/> som keiser ville han den retten og Alains bruk av tittelen synes å ha vært lovmessig. Et [[charter]] datert til mellom [[897]] og [[900]] har referanser til sjelen til Karolus som på vegne av Alain hadde beordret bønner bli lest i klosteret i [[Redon]]. Denne Karolus var antagelig Karl den feite.
| |
| − | | |
| − | == Avsettelse, død og ettermæle ==
| |
| − | [[File:Die deutschen Kaiser Arnulph.jpg|thumb|Arnulf, en nevø av Karl den feite, gjorde opprør mot ham. Senere tegning av Max Barack.]]
| |
| − | Da Karl i økende grad ble sett på som ryggløs og udugelig kom motstanden til overflaten mot slutten av 887. Sommeren det samme året, etter å ha gitt opp å få sin sønn som etterfølger, mottok Karl både Odo og Berengar ved sitt hoff. Han kan ha akseptert enten den ene eller dem begge som sin arving i deres respektive kongedømmer. Hans innerste sirkler begynte å falle fra hverandre. Først anklaget hans sin hustru Richardis for å ha et utenomekteskapelig forhold til hans førsteminister og erkekansler, [[Liutward, biskop av Vercelli]]. Hun beviste sin uskyld ved en ildprøve og forlat ham ved å gå i kloster. <ref>Eller at hun erklærte seg selv som jomfru. </ref> Han vendte seg deretter mot Liutward, som var hatet av alle, og fjernet ham fra hans posisjon og utnevnte [[Liutbert, erkebiskop av Mainz]], isteden.
| |
| − | | |
| − | I det året, straks hans fetter var blitt fjernet, førte [[Ermengard av Italia|Ermengard]], datter av keiser [[Ludvig II av Italia]] og hustru av [[Boso av Provence]], sin sønn [[Ludvig den blinde|Ludvig]] til ham for beskyttelse. Karl bekreftet Ludvig i Provence (han kan til og med ha adoptert ham) og fulgte dem til sitt hoff. Han hadde på dette tidspunkt antagelig den hensikt å gjøre Ludvig til sin arving for hele riket. Den 11. november sammenkalte han en forsamling i Frankfurt. Mens han var i byen fikk han nyhetene om at en fremadstrebende nevø, [[Arnulf av Det tysk-romerske rike|Arnulf av Kärnten]], hadde oppmuntret til et stort opprør og marsjerte mot Tyskland med hær av slavere og [[Bayern|bayrere]]. Uken etter falt all hans støtte i Østfranken sammen. De siste som oppga ham var hans lojale [[alamannerne]], skjønt folk i Lotharingia synes aldri å ha formelt ha akseptert hans avsettelse. Ved den 17. november var Karl uten makt, men den nøyaktige hendelsesforløp er ukjent. Foruten å irettesette de troløse gjorde han lite for å forhindre Arnulfs frammarsj – han hadde nylig vært syk igjen – men forsikret at Barnard var overlatt til hans omsorg og muligens også Ludvig. Han ba om noen få eiendommer i [[Schwaben]] som han kunne leve sine siste dager og mottok derfor [[Neidingen]]. Der døde han seks uker senere den 13. januar 888.
| |
| − | | |
| − | Det store riket falt fra hverandre og ble aldri samlet igjen. I henhold til Regino av Prüm, hver del av riket valgte en «kongelig» fra dets egne «tarmer». Det er sannsynlig at Arnulf ønsket hele riket, men kun den delen han mottok utover Østfranken var Lotharingia. Frankerne valgte Odo, skjønt han fikk motstand først av Guy III av Spoleto, som også gikk imot Arnulf i Lotharingia. Guy søkte kongedømmet Italia etter at han mislyktes i Franken, skjønt der hadde Berengar allerede blitt kronet. Ludvig ble kronet i Provence som Karl den feite hadde ønsket og han søkte støtte hos Arnulf og fikk den, antagelig ved å trygle ham. Odo kom til slutt til også å underkaste seg Arnulfs overherredømme. I øvre Burgund (Bourgogne transjurane) ble en viss [[Rudolf I av Burgund|Rudolf]], en ''dux'' i regionen, valgt til konge i en markant ikke-karolinsk kroning, antagelig som resultat av at han feilet å overta hele Lotharingia. I [[Hertug av Aquitaine|Aquitaine]] erklærte [[Ranulf II av Aquitaine|Ranulf II]] seg som konge og tok formynderskapet over unge Karl den enfoldige, den karolinske arvingen til Vestfranken, og nektet å anerkjenne Odos valg.
| |
| − | | |
| − | Det er ukjent om disse valgene var et svar på Karls østfrankiske avsettelse eller på hans død. Kun de til Arnulf og Berengar kan med sikkerhet bli plassert fra før hans død. Kun magnetene i øst avsatte Karl formelt. Han ble gravlagt med ære i [[Reichenau]] og ''Annales Fuldenses'' priser hans godhet og fromhet. Faktisk var den samtidige meningen om hans omdømme langt mildere enn den dom han fikk av senere historikere. Dog har det i dag blitt foreslått at hans mangel på tilsynelatende suksess hadde sin grunn i hans nær konstante sykdom og skrøpelighet.
| |
| − | | |
| − | Karl var emne av et oppmuntrende stykke latinsk prosa, ''[[Visio Karoli Grossi]]'', formet for å kjempe for Ludvig den blindes sak og advare karolinere at deres fortsatte styre var ikke sikkert om de ikke hadde «himmelsk» (det vil si kirkelig) gunst.
| |
| − | | |
| − | == Referanser ==
| |
| − | <div class="references-small"> | |
| − | <references/>
| |
| − | </div>
| |
| − | | |
| − | == Litteratur ==
| |
| − | * MacLean, Simon: ''Kingship and Politics in the Late Ninth Century: Charles the Fat and the end of the Carolingian Empire''. Cambridge University Press: 2003.
| |
| − | * Leyser, Karl: ''Communications and Power in Medieval Europe: The Carolingian and Ottonian Centuries''. London, 1994.
| |
| − | * Reuter, Timothy: ''Germany in the Early Middle Ages, c. 800-1056''. Longman, 1991.
| |
| − | * Reuter, Timothy (overs.): ''[http://www.medievalsources.co.uk/fulda.htm The Annals of Fulda]''. (Manchester Medieval series, Ninth-Century Histories, Volume II.) Manchester: Manchester University Press, 1992.
| |
| − | * Duckett, Eleanor: ''Death and Life in the Tenth Century''. University of Michigan Press, 1968.
| |
| − | * Smith, Julia M. H.: ''Province and Empire: Brittany and the Carolingians''. Cambridge University Press: 1992.
| |
| − | * [http://www.medievalsources.co.uk/fulda.htm ''Annales Fuldenses''], oversettelse av Timothy Reuter, med kommentarer (avhengig av abonnement)
| |
| | | | |
| | {{DEFAULTSORT:Karl den feite}} | | {{DEFAULTSORT:Karl den feite}} |
| | [[Category:Født 839]] | | [[Category:Født 839]] |
| | [[Category:Død 888]] | | [[Category:Død 888]] |
| − | [[Category:Personer fra Schwarzwald-Baar-Kreis]] | + | [[Category:Menn]] |
| | + | [[Category:Frankere]] |
| | [[Category:Frankiske konger]] | | [[Category:Frankiske konger]] |
| − | [[Category:Automatisk hentet fra norsk wikipedia]] | + | [[Category:Frankiske keisere]] |
| | + | [[Category:Karolingere]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 184]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 200]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 800]] |
| | + | [[Category:Karl den feite]] |
