Zeno
Flavius Zeno Augustus (født 425, død 491), opprinnelig navn Tarasicodissa eller Trascalissaeus, var keiser i Østromerriket (Bysants) fra 474 til 491. Han var en av de mest framstående av den tidlige Bysantiske keiserne. Interne opprør og religiøse uenigheter hjemsøkte hans styre, men han lyktes likevel til en viss grad i sin utenrikspolitikk. Han var vitne til den offisielle slutten av det Romerske Riket i vest under Julius Nepos og Romulus Augustus, mens han samtidig bidro mye til å stabilisere riket i øst.
Tarasicodissa, som var en isaurier, tmerket seg som soldat, og avslørte et forræderi av Ardabur, sønn av Aspar, som var magister militum for keiser Leo I. Aspar ble etter hvert drept på Leos ordre, og Tarasicodissa ble magister militum i hans sted, tok navnet Zeno, og ble gift med keiserens datter Aelia Ariadne. De fikk sønnen Leo II i 467.
Zeno ledet de østromerske hærene med stor suksess, mot vandalene, hunerne og gepidene. Da keiser Leo døde i 474 ble Zenos sønn keiser, og Zeno ble etter hvert kronet som medkeiser. Da Leo II ble syk og døde samme år, ble Zeno enekeiser.
Et opprør oppildnet av Leo Is kone Verina, til fordel for hennes bror Basiliskus i januar 475, tvang Zeno til å flykte fra Konstantinopel, men året etter vendte han tilbake med en isaurisk hær og tok tilbake tronen.
Da Julius Nepos døde i 480, sendte Odovakar de keiserlige regalia til Konstantinopel, og avsluttet i praksis keiserdømmet i vest. Zeno inngikk også en fredsavtale med vandalenes konge Geiserik. Han spilte et høyt spill med de gotiske lederne Theoderik den Store og Theoderik Strabo, for å hindre at de angrep Konstantinopel. Han overbeviste etter hvert Theoderik den Store om å vende seg mot Italia i stedet.
Zeno døde 9. april 491, etter å ha regjert i 17 år. Han ble etterfulgt av keiser Anastasios I.