Pelagius
Pelagius (født ca. 354-360 – død etter 418) var en britisk munk i oldkirken. Navnet Pelagius er den greske form av det keltiske navnet Morgan (= havfødt).
Pelagius kom tidlig på 380-tallet fra Britannia til Roma for å studere jus, men ombestemte seg og ville hellere bli prest. Sammen med den irske munken Caelestius reiste han i år 409 til Afrika, og senere på pilgrimsferd til Jerusalem. Han var en anerkjent teolog som kunne tale og skrive både gresk og latin. Hans senere liv ble preget av en rekke stridigheter med bl.a Augustin av Hippo og Hieronymus.
Pelagius benektet doktrinen om arvesynden fra Adam, og ble derfor erklært som kjetter av den romersk-katolske kirke. Hans fortolkning av doktrinen om den frie vilje ble kjent som pelagianisme. Pelagius protesterte mot Augustins doktrine om arvesynden og den guddommelige nåde ved å påpeke den manglende moral denne doktrinen medførte: Hvis nåde gis uten fortjeneste, hvorfor skal man så gjøre gode gjerninger?
I 415 anklaget synoden i Jerusalem Pelagius for kjetteri. Synoden i Karthago i 416 fordømte både ham og Caelestius som kjettere. I 418 bannlyste pave Innocent I ham. Hans tanker levde dog videre, særlig i hjemlandet.