Olaf Rye
Olaf Rye (født Ole Rye, 16. november 1791 på Nerbø gård i Bø i Telemark, død 6. juli 1849 i Fredericia) var en dansk-norsk offiser og generalmajor som spilte en viktig rolle i Treårskrigen mellom Danmark og Slesvig-Holsten.
Olaf Rye tilhørte en gammel norsk offiserslekt og var sønn av kaptein Mathias Rye og Elisabeth Johanne Lind. Han valgte den militære løpebane, og i 1808 ble han sekondløytnant hvoretter han kom på strandvakt mot britene under Napoleonskrigene. I 1809 avanserte han til premierløytnant. Han var med i et par mindre trefninger mot Sverige under Christian Frederik, hvoretter han sammen med sine to regimentskamerater Hans Helgesen og Friderich Adolph Schleppegrell fra Telemarkske Infanteriregiment, nektet å avlegge ed til den svenske konge.
Etter avskjeden søkte Rye derfor utenlands. Han havnet omsider i grensefestningen Rendsborg hvor han tilbrakte en rekke år, til han i 1842 ble oberstløytnant og flyttet til København. Opprøret i hertugdømmene i 1848 satte han i en vanskelig situasjon, da hans svoger og flere av hans venner hadde stilt seg på opprørernes side. Han førte dog sin bataljon i slaget ved Bov og ved Slesvig. I 1849 ble han forfremmet til oberst, og i 1849 til generalmajor. Han falt i slaget ved Fredericia, og rakk derfor aldri å se slesvig-holstenernes nederlag.