Kenneth Anderson
Kenneth Arthur Noel Anderson (født 25. desember 1891 i India – død 29. april 1959 på Gibraltar) var en britisk offiser under både den første og den andre verdenskrigen.
Han blir av ettertiden hovedsakelig husket som sjef for den første armé under Operasjon Torch, som var den allierte invasjonen av Tunisia. Han hadde en meget utvendig reservert karakter og han var ikke direkte populær enten fra sine overordnede, underordnede eller fra sivile. General Dwight Eisenhower beskrev ham som «En stump person, som til tider var på grensen til ren uhøflighet».
Anderson ble født i India, som sønn av en skotsk jernbane-ingeniør, og han ble utdannet ved Charterhouse School og Royal Military Academy ved Sandhurst før han ble begynte ved Seaforth Highlanders i september 1911 som en fenrik. Han gjennomførte sin tjeneste under den første verdenskrig i Frankrike, der han utmerket seg i krigen. Han ble tildelt medaljen Military Cross for hans tapperhet i aksjon, og han ble såret i Slaget ved Somme på åpningsdagen, 1. juli 1916. Han brukte halvannet år å komme seg fra disse skadene han hadde fått. Han fikk rang som kaptein i juli 1919.
I 1918 giftet Anderson seg med Kathleen Gamble. Hun var eneste datter av sir Reginald Arthur Gamble og hans kone Jennie. Hennes bror var konstituert kaptein Ralph Dominic Gamble som var stasjonert i Coldstream Guards. Andersons militære karriere i mellomkrigstiden var aktiv. Han tjenestegjorde blant annet som adjutant for den skotske hæren mellom 1920 og 1924 og han ble forfremmet igjen mens han var stasjonert hos skottene. Han gikk på «Commando and Staff College»-kurs i Quetta, der han tilsynelatende ikke hadde gjort det godt. Hans daværende overordnede, generalmajor sir Percy Hobart, syntes det var tvilsomt at Anderson hadde kapasitet til å utvikle seg særlig mye.
Til tross for hans manglende erfaring i å lede særlig store formasjoner i kamp fikk Anderson kommandoen for en av de første bataljonene som kom til under Operasjon Torch i november 1942, fordi de to første valgene var utilgjengelige. Anderson og hans soldater rykket inn i Tunisia fra Algerie og hadde som hovedmål å innta Tunisia før aksemaktene var i stand til å bygge opp deres styrker og lansere et motangrep mot dem. Sammen med den amerikanske kommandanten Lloyd Fredendall hadde han ansvaret for det alvorlige allierte nederlagt i Slaget ved Kasserine-passet.
Etter at verdenskrigen var over ble Anderson ansatt som militær overkommandant og hadde rollen som guvernør på Gibraltar fra 8. februar 1947 til 23. april 1952.
Anderson ble forfremmet til general i juli 1949 og han pensjonerte seg fra militæret i juni 1952 da han hadde blitt gjort til ridder av den ærverdige Order of Saint John og han bodde hovedsakelig i Sør-Frankrike på denne tiden. Hans siste år før han døde var fylt med tragedier: Hans eneste sønn døde i en aksjon på Malaya og hans datter døde også etter lang tids sykdom på denne tiden. Anderson selv døde som følge av kraftig lungebetennelse på Gibraltar i 1959. Han var da blitt 68 år gammel.