Edvard II av England
Edvard II, (født Edward av Caernarvon 25. april 1284, død 21. september 1327 (offisiell dødsdato)) var konge av England fra 1307 til han ble avsatt i januar 1327. Han var sønn av Edvard I av England og Eleonore av Castilla, og den første engelske kronprins som fikk tittelen Prince of Wales. Han ble i 1308 gift med Isabella av Frankrike, datter av kong Filip IV av Frankrike, men til tross for at de fikk fire barn, deriblant den senere kong Edvard III av England, i tillegg til at kongen hadde minst en uekte sønn, gikk det rykter at han var homoseksuell. Edvard hadde et nært vennskap til den gasconske ridderen Piers Gaveston, som han begunstiget med land, titler og et godt ekteskap, noe som ble mislikt av landets fremste adelsmenn, blant dem kongens fetter, Thomas, 2nd Earl of Lancaster. I 1312 ble Gaveston myrdet av Lancaster og baronene, uten at kongen følte seg sterk nok til å hevne hans død.
I 1314 ble Edvards hær knust av den skotske kongen Robert Bruce i det berømte slaget ved Bannockburn, og [[Skottland[]] løsrev seg fra engelsk overherredømme i nesten 300 år.
Edvards fremste rådgiver var Hugh le Despenser, 1st Earl of Winchester, og hans sønn Hugh Despenser den yngre ble kongens nye favoritt og muligens elsker, som i likhet med Gaveston ble tilgodesett med store rikdommer, titler og landområder. Igjen var dette upopulært hos de andre baronene, og i 1321 ble kongen tvunget til å sende dem i eksil. Snart kalte han dem imidlertid tilbake, og etter at han beseiret de opprørske baronene ble Thomas av Lancaster hengt, og far og sønn Despenser styrte landet i årene som fulgte.
I 1326 gjorde dronning Isabella og hennes elsker Roger Mortimer, 1st Earl of March opprør mot kongen og Despenserne, og tok dem til fange. Begge Despenserne ble henrettet, den yngre på grusomste vis, og kongen ble fengslet i Berkeley Castle, der han døde en gang i 1327, i følge legenden ved at han fikk en rødglødende ildrake stukket opp i baken.