Charles John Napier
Charles John Napier (født 6. mars 1786, død 6. november 1860) var en britisk marineoffiser som tjenestegjorde seksti år i Royal Navy, blant annet under Napoleonskrigene, den syriske krigen og Krimkrigen. Han deltok på de liberales side under borgerkrigen i Portugal. Han ble senere kjent som en nyskaper innen utviklingen av jernskip, og som en talsmann for humanitære reformer i Royal Navy. Han var også aktiv innenfor politikken som et liberalt parlamentsmedlem.
Han vervet seg som kadett i 1799, og forfremmet til kommandør i 1807. I april 1809 deltok Napier i erobringen av Martinique og bidro til kapringen av det franske flaggskipet Hautpoult.
I 1810 dro han til Portugal for å besøke sine tre fettere som alle var oberster, og deltok i slaget ved Bucaco der han reddet livet til sin fetter Charles James Napier, men ble selv såret. I 1811 ble han utnevnt til kaptein på en fregatt og tjenestegjorde en stund i Middelhavet. Blant hans fremste bragder der var erobringen av den greske øya Ponza.
Etter at Napoleon overga seg i 1814 ble Napier og hans skip overført til kysten av USA der 1812-krigen fortsatt pågikk. Han deltok i ekspedisjonen mot Alexandria, der skipene som lå i havn ble beslaglagt. Under tilbaketrekningen nedover elven ble Napier såret i nakken.
I 1827 gikk han konkurs, og familien fikk økonomiske problemer. Napier ble etter hvert øverstkommanderende for flåtestyrkene til dronning Maria II av Portugal, datteren til Pedro I av Brasil, under borgerkrigen mot hennes onkel Miguel. I 1833 ødela han Miguels flåte og erobret Lisboa, og ledet forsvaret av hovedstaden da Miguels tropper forsøkte å gjenerobre byen. Han ble utnevnt til greve i Portugal, men vendte hjem til England etter at borgerkrigen var vunnet i 1834.
Napier ble i 1840 sendt til Syria, som hadde blitt erobret fra Ottomanerne av Muhammad Ali av Egypt i 1832. Han deltok i erobringen av Sidon, Beirut og Acre, og sluttet en fredsavtale med egypterne. Han ble adlet i 1840, og ble senere medlem av Parlamentet.
I 1853 ble han forfremmet til viseadmiral, og i 1854 ledet han den britiske flåten i Østersjøen under Krimkrigen. Han lyktes i å stenge inne den russiske flåten, men fikk mye kritikk for tap av flere skip, samt hans manglende vilje til å angripe de sterkt befestede fortene Sveaborg og Kronstadt.