Belisarius
Belisarius (født ca. 505 – død 565) var en østromersk general, i keiser Justinian den stores regjeringstid. Han gjenerobret store deler av det gamle Romerriket for keiseren.
Etter at keiser Justin I døde i 527, utnevnte Justinian Belisarius til leder for den romerske hæren i Syria. I 530 vant han en stor seier over hæren til det persiske Sasanide-dynastiet ved Dara i Mesopotamia, og selv om han tapte et slag ved Callinicum året etter endte krigen med undertegnelsen av den såkalte Evige freden mellom de to rikene. 18. januar 532 var det Belisarius som gjorde slutt på Nikaopprøret i Konstantinopel, da hans tropper massakrerte rundt tretti tusen opprører i Hippodromen.
Hans berømte rekke av erobringer startet i 533, da Justinian sendte ham til Nord-Afrika med en liten hær på 18 000 mann. Vandalenes kongedømme var ikke like sterkt som det hadde vært da de herjet Roma 100 år før, og Kartago overga seg etter kun et par mindre sammenstøt.
I 535 startet så keiserens mest ambisiøse prosjekt, gjenerobringen av Italia. Italia var på denne tiden fortsatt under østgoterne. Hovedstyrken ble fraktet over havet, ledet av Belisarius, og en mindre styrke ble sendt over land. Belisarius landet først på Sicilia og erobret øya uten problemer. Marsjen gjennom det italienske fastlandet viste seg også å være uten stor motstand, han erobret Napoli og Roma i 536, og forsvarte Roma med hell da byen ble beleiret av goterne i 537-538. I 540 erobret han hovedstaden Ravenna og tok den østgotiske kongen Witiges til fange.
Belisarius ble tilbakekalt fra Italia i 541, og sendt østover for å forsvare Syria, som hadde blitt invadert av perserne. I 542 undertegnet perserne en ny våpenhvile etter en kort krig uten at noen av partene vant noen store seire, men romerne måtte betale 5000 pund gull for å få fred.
Da Belisarius vendte tilbake til Italia i 544, hadde den nye gotiske kongen Totila gjenerobret Nord-Italia og Roma. Selv om Belisarius klarte å gjenerobre Roma enda en gang, hadde han ikke ressurser til å holde den. I 548 eller 549 ble han tilbakekalt til Konstantinopel, og evnukken Narses fikk ansvaret for krigen i Italia, mens Belisarius måtte trekke seg tilbake fra militæret, kanskje fordi keiseren fryktet hans økende makt og popularitet.
Da den bulgarske khanen Zabergan krysset Donau og invaderte romersk territorium i 559 kalte Justinian sin gamle general opp til tjeneste igjen. Selv med en tallmessig underlegen hær greide Belisarius å beseire bulgarerne og tvinge dem tilbake over Donau.
I 562 ble generalen dømt for korrupsjon og fengslet, men han ble etter kort tid benådet av keiseren. Belisarius døde i 565, bare noen måneder før Justinian selv.
Belisarius var gift med Antonina, en kvinne som var datter av en vognfører og en skuespillerinne, som muligens hadde vært prostituert før hun ble gift med generalen. Hun var en nær venninne av keiser Justinians hustru Teodora I, og skal ha levd et utsvevende liv også etter giftemålet. Det meste av det vi vet om Belisarius og hans karriere kommer fra to bøker av historikeren Prokopios, som var hans sekretær under felttogene.
Erobringene til Belisarius gikk tapt igjen ganske fort, blant annet fordi Østromerriket etter pesten som rammet dem på 540-tallet ikke hadde ressurser nok til å holde dem.