Abu Bakr
Abu Bakr (ca. 573 – 23. august 634) var den første Kalif. Han regjerte med tittelen «etterfølger av Allahs sendebud» (khalifa-tul-Rassool), og var kalif i fra 632 til 634.
Abu Bakr var født i Mekka, en quraishi av Banu Taim-klanen. Ifølge tidlige muslimske historikere var han en handelsmann og høyt anerkjent som dommer, som tolker av drømmer og som en som var lærd i Mekkas tradisjoner. Han var en av de siste personene man kunne forvente skulle konvertere til den nye troen preket av hans stammefrende Muhammed. Likevel var han en av de første som konverterte til Islam og sentral i konverteringen til mange av quraisher og innbyggere i Mekka.
Opprinnelig ble han kalt Abd-ul-Ka'ba («tjener av Guds hus»), men da han konverterte tok han navnet Abd-Allah («tjener av Gud»). Men han blir vanligvis kalt Abu Bakr (fra det arabiske ordet bakr som betyr en ung kamel) på grunn av hans interesse for kameloppdrett. Sunni-muslimene kaller ham også Al-Siddiq («den sannferdige», eller «oppriktige»). Hans fulle navn var Abd-Allah ibn Abi Quhaafah.
Abu Bakr, en gang en velstående mann, gjorde seg selv fattig ved å frigi åtte muslimske slaver for å redde de fra deres polyteistiske mestere: Bilal, Abu Fakih, Ammar, Abu Fuhayra, Lubaynah, Al-Nahdiah, Umm Ubays og Zinnira.
Han var en av Muhammeds konstante kompanjonger. Da Muhammed flyktet fra Mekka i hijra i 622, var Abu Bakr den eneste som fulgte ham. Abu Bakr ble også knyttet til Muhammed gjennom ekteskap da hans datter Aisha ble gift med Muhammed kort tid etter flyttingen til Medina.
Etter Muhammeds død ble Abu Bakr valgt som den første kalif. Under hans styre slo muslimene ned flere opprør, blant annet et ledet av Musaylimah, i de såkalte Ridda-krigene. I det siste året av sitt liv satte han i gang en invasjon av bysantinsk og persisk territorium, der muslimene erobret Syria og Irak.