Alois Hudal
Alois Hudal (født 31. mai 1885 i Graz i Steiermark i Østerrike, død 19. mai 1963 i Roma i Italia) var en katolsk teolog og titularbiskop. Etter andre verdenskrig hjalp han en rekke krigsforbrytere fra Nazi-Tyskland med å flykte, særlig til Sør-Amerika.
Hudal betraktet de nazistiske etterlyste som om de var politisk forfulgte som «ofte var helt uten noen personlig skyld, og kun hadde vært utførende organer for de ordrer de fikk fra overordnet hold, og derfor ble benyttet som soningsoffer for store feilutviklinger innen systemet». Videre fremhevet han nytteverdien av SS-folk i kampen mot «den antikristelige bolsjevisme».
De viktigste endestasjoner for de fluktruter som Hudal var behjelpelig med å sende folk i vei på, var Argentina, Brasil, Spania, Egypt og Syria. Hva enten Hudal selv var aktiv i de følgende navngittes flukt eller ikke, var dette fluktrutenettverket det samme som blant annet Josef Mengele, Adolf Eichmann, Hans-Ulrich Rudel, Franz Stangl og Klaus Barbie klarte å benytte seg av.
Hudal skrev også artikler for det tyske emigranttidsskriftet Der Weg i Buenos Aires. Andre som bidro til dette tidsskriftet var de flyktede etterlyste nazister Johann von Leers og Gerhard Bohne.
Det var relativt godt kjent på de høyeste nivåer innen europeisk etterkrigspolitikk at det fantes et slikt fungerende fluktnettverk. Dette var kjent både i Østerrike, Tyskland og Italia.
En påstand om at Hudal skulle ha hjulpet Martin Bormann til å flykte til Sør-Amerika viste seg å være en feilaktig spekulasjon.
Etter sterkt politisk påtrykk trakk Hudal seg tilbake fra rektorposten ved Santa Maria dell'Anima i 1952.
Alois Hudal døde i Roma i 1963. I sine posthumt utgitte memoarer avviser han nasjonalsosialismen, men han holder samtidig fast på en forbindelse mellom kristendom og nasjonalsosialisme som idé, og ved sin antibolsjevisme.