Ariel Sharon

Ariel Sharon (hebraisk , alternative transkripsjoner Scharon og Sjaron, født 26. februar 1928) er en tidligere israelsk general og politiker, som var statsminister i Israel fra 2001 til 2006. Han er kontroversiell på grunn av anklager om krigsforbrytelser. Han ble rammet av hjerneslag 4. januar 2006, og har siden ligget i koma. Per {{#time:F Y}} har han nådd vegetativ tilstand.

Familiebakgrunn

Sharon ble født som Ariel Scheinermann 26. februar 1928 i Kfar Malal, som sønn av immigranter fra Øst-Europa. Faren Sjmuel Scheinermann snakket jiddisch som morsmål og moren Dvora (Vera) snakket russisk. Som barn lærte Ariel Scheinermann å snakke russisk som morsmål.

Militær bakgrunn

Som 14-åring i 1942 sluttet Ariel seg til ungdomsgruppen Gadna, deretter til Haganah, de jødiske selvforsvarsstyrkene. Og han gjorde en rask karrière. Da uavhengighetskrigen startet i 1948, var 20-åringen blitt bataljonssjef. Han ble såret under kampene for å åpne veien til Jerusalem, ved Latrun.

Ved krigens slutt fikk Ariel Sharon kommandoen over Golani-brigaden, en israelsk eliteavdeling. Han ble i 1950 sjef for den militære opplæringen i Israel og i 1951-52 ble han etterretningsoffiser i sentral- og nordkommandoen.

I 1952 trakk han seg fra daglig tjeneste og ble student på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Samtidig var han offiser i infanteriet i reservestyrkene.

I 1953 bad statsminister David Ben-Gurion ham om å sette opp en egen antiterror-avdeling. Sharon opprettet "Avdeling 101", som i 1954 ble slått sammen med fallskjermstyrkene. Denne avdelingen er kjent fra episoden hvor Sharon sprengte 40 hus i en landsby på Vestbredden og 69 sivile ble drept.

Sinaikrigen

I 1956 ble Sharon sjef for fallskjermstyrkene. Under Sinaikrigen samme år ledet han styrken i en operasjon han i ettertid er blitt sterkt kritisert for: Et angrep på Mitla-passet midt i Sinai, før den israelske hovedstyrken kom fram dit, skulle stanse strømmen av egyptiske forsterkninger til fronten. Aksjonen var vellykket, men israelerne pådro seg 38 drepte og sårede.

I 1957 begynte Ariel Sharon studier ved militærakademiet i England. I 1958-62 studerte han jus ved Det hebraiske universitetet og tok eksamen. Samtidig hadde han flere militære oppdrag.

I 1964 ble han sjef for nord-kommandoen. På den tiden var det konflikt med Syria fordi syrerne forsøkte å lede vann vekk fra Jordan-elven slik at Israel ikke skulle kunne bruke vannet. Sharon gjennomførte aksjoner som stanset syrernes planer.

Seksdagerskrigen

I 1966 ble han general. I 1967, under Seksdagerskrigen, kommanderte han panserstyrkene fra reserven. Etter kraftige panserslag nådde hans styrker Suez-kanalen.

I 1970 fikk han i oppdrag av forsvarsminister Moshe Dayan å gjøre slutt på aksjonene i Gaza. Metodene han brukte der, er også en del av bakgrunnen for beskyldninger om hensynsløshet.

Yom Kippur-krigen

Den 1. juli 1973 søkte han avskjed fra hæren og trakk seg tilbake til storgården sin (kjent som Morbærfikengården), i Negev-ørkenen, og overlot kommandoen over den israelske Syd Kommandoen til generalmajor Shmuel Gonen. Den 6. oktober samme år, på jødenes mest hellige dag Yom Kippur, gikk Egypt og Syria til angrep på Israel og tok deler av Golanhøydene og krysset Suezkanalen med store styrker. Sharon som var sjef for en panserdivisjon ble lagt i reserve omlag 20 km fra Suez kanalen, på den østlige siden. Israelske styrker gikk i dagene som fulgte til flere motangrep, men disse var resultatløse. Den 9. oktober angrep Sharons divisjon i et forsøk på å gjenvinne områder israelerne hadde tapt dagen i forveien. Generalmajor Gonen beordret Sharon til å stanse fremrykningen, men Sharon nektet å adlyde ordre og forsterket sitt angrep, noe som fikk Gonen til å kreve at Sharon skulle bli fratatt sin kommando.

Den 10. oktober nådde så oppklarings avdelinger tilknyttet Sharons divisjon bredden av Suez kanalen ved Great Bitter Lake. Gjennom denne oppklaringen sto det klart for israelerne at de hadde funnet egypternes "myke underliv", teig grensen mellom den Andre og den Tredje egyptiske Armé.

Natten mellom 15. og 16. oktober krysset de israelske styrkene Suez kanalen og klokken 0800 den 16. oktober holdt israeleske styrker et brohode på vestbredden av Suez kanalen som var ca. 5 km dypt. Det var sterk uenighet mellom Sharon og ledelsen i den israelske Syd Kommandoen. Sharon ønsket å utnytte overraskelsen og fortsette angrepet på vest bredden, Syd Kommandoen ønsket å klarere østbredden for egyptiske styrker. Først den 19. oktober hadde isaelerne fått nok styrker over kanalen og angrep med tre divisjoner, Sharon mot nord, Brigader Kalman Magen mot vest og generalmajor Avraham (Bren) Adnan mot syd. Med sine styrker slått og avskåret på østbredden av Suezkanalen og israelske styrker halvegs til Kairo inngikk egyptere og israelere avale om våpen stillstand fra 22. oktober 1973.

I 1974 ble han valgt til medlem av Knesset og medlem av forsvarskomitéen. Men i slutten av året trakk han seg fra Knesset og dro tilbake til bondegården sin. Hensikten var å kunne beholde kommandoen over panserstyrkene (reserven), en stilling han ikke kunne ha hatt som medlem av Knesset.

Han ble av statsminister Yitzhak Rabin utpekt til forsvarsrådgiver i 1975. Sharon skulle hjelpe til med å få hæren på fote igjen etter en krig som gikk hardt ut over ryktet, særlig til toppsjiktet i hæren.

Libanon-krigen

I juni 1982 gikk Israel, under Sharons ledelse, til angrep på PLO i Libanon. Det endte med at lederskapet i PLO måtte flykte til Tunisia.

Den episoden under Libanon-krigen som er blitt mest kjent, er at kristne falangister gikk til angrep på palestinere i flyktningeleirene Sabra og Chatila og drepte flere hundre. Ingen har beskyldt Israel for å ha deltatt i massakrene. Men det har vært mange beskyldninger mot Israel i alminnelighet og Ariel Sharon i særdeleshet for å ha godtatt stilltiende og/eller ikke ha brydd seg tilstrekkelig om å stanse massakrene. En kommisjon (Kahan-kommisjonen) som ble nedsatt i Israel for å granske saken konkluderte med at Sharon hadde et «indirekte ansvar» for det som skjedde, og fikk ham avsatt som forsvarsminister.

Sharon har selv alltid benektet noe ansvar. En bok skrevet av Robert M. Hatem forteller at det var Syria som stod bak gjennom dobbeltagenten Elie Hobeika. Han gikk for å være Israels mann, men var egentlig i Syrias tjeneste. Hatem var Hobeikas livvakt og støtter Sharons versjon. Hobeika var en nær venn av den nå avdøde diktatoren i Syria, Hafez al-Assad.

Politisk karrière

Ariel Sharon ble innvalgt til Knesset for første gang i desember 1973 fra partiet Likud men gikk av vel et år senere for å bli sikkerhetsrådgiver til statsminister Yitzhak Rabin. Likud er en politisk sammenslutning i Israel, grunnlagt 1973, med utgangspunkt i blant annet det konservative partiet Herut og andre høyrepartier. I 1977 ble han igjen valgt inn i Knesset fra partiet Shlomzion som han grunnla før valget, men Sharon og hans parti gikk etter valget inn i partiet Herut. Fra juni 1977 til 1981 var han landbruksminister i den første regjeringen til Menachem Begin. Som landbruksminister tok han initiativet til i alt 230 bosetninger i Judea og Samaria (Vestbredden), i Gaza og på Golan.

I perioden 1981-83 forsvarsminister i den andre regjeringen til Begin, deretter minister uten portefølje etter fremleggelsen av Kahan-kommisjonens kritiske rapport den 7. februar 1983. September 1984 til juni 1990 industri- og handelsminister i koalisjonsregjeringen mellom Likud og Arbeiderpartiet. Den nasjonale samlingsregjeringen ble først ledet av Shimon Peres, deretter av Yitzhak Shamir. Fra den 15. mars 1990 og frem til juli 1992 var Sharon minister for bygg, anlegg og boligbygging i regjeringen til Yitzhak Shamir. Tross det israelske byråkratiet klarte han å få bygd et rekordstort antall boliger: 144 000 leiligheter ble bygd, 22 000 renovert. I juli 1996 ble han utnevnt til minister for nasjonal infrastruktur i regjeringen til Benjamin Netanjahu. Han var utenriksminister fra 9. oktober 1998 frem til juli 1999. I september 1999 ble Ariel Sharon valgt til leder av partiet Likud. Den 6. februar 2001 ble Ariel Sharon valgt til Israels 11. statsminister i landets første direktevalg av statsminister. I november 2005 brøt Sharon med høyrepartiet Likud, som han var med å stifte på 1970-tallet, og dannet et nytt sentrumsparti, Kadima-partiet, som han ville gå til nyvalg med.

Sykdom

18. desember 2005 ble Sharon innlagt på Hadassah Ein Kerem-sykehuset i Jerusalem, angivelig etter å ha fått et mindre hjerneslag. I følge rapporter var han bevisstløs ved innleggelse, men kom senere til bevissthet [1], og ble utskrevet etter to dager. Han gjenopptok da sine plikter som statsminister.

4. januar 2006 ble Sharon rammet av et kraftig og livstruende hjerneblødning mens han oppholdt seg på sin farm i Negev-ørkenen, og ble innlagt på sykehus i Jerusalem. Han ble opererert to ganger, senere behandlet videre i respirator på intensivavdeling.

Etter operasjoner som tilsammen varte 9 timer var blødningene stanset, hjernen tømt for blod og tilstanden stabil. Men prognosene for å bli frisk igjen under slike medisinske omstendigheter er, ifølge medisinske spesialister ikke særlig gode.

6. januar 2006 ble Sharon igjen i i all hast operert for å stoppe nye blødninger i hjernen.

Straks Sharon mistet bevisstheten besluttet den israelske riksadvokaten at Sharon juridisk sett var å anse som «midlertidig indisponert» og utnevnte finansminister og visestatsminister Ehud Olmert til fungerende statsminister i Israel.

Familie

Sharon har blitt enkemann to ganger. Han giftet seg med sin første kone, Margalit, den 29. mars 1953, kort tid etter at han ble militær instruktør. Sammen fikk de sønnen Gur.

Margalit Sharon (kalt Gali) var opprinnelig fra Romania. De traff hverandre i 1947. Hun omkom i en trafikkulykke den 6. mai 1962. Sønnen Gur døde i en tragisk skyteulykke i oktober 1967 (på den jødiske nyttårsdagen Rosh Hashana), etter at en venn skjøt ham mens de lekte med Sharons gevær.

Etter Margalits død giftet Sharon seg med hennes yngre søster Lily. Deres to barn er sønnene Omri (født 8. august 1964) og Gil'ad (Gilead). Lily Sharon døde av lungekreft i mars 2000, 63 år gammel. Ariel Sharon har to barnebarn, tvillingene Rotem og Danya.

Anklager om krigsforbrytelser

Sharon har gjennom mange år blitt anklaget for flere krigsforbrytelser. Dette førte også til at han i sin tid, særlig før han ble statsminister, reiste lite utenfor Israel av frykt for å bli arrestert og stilt for en domstol.

Angrepet i Qibya

I 1953 ledet han som ung offiser et angrep på landsbyen Qibya, etter at israelerne mente personer fra landsbyen hadde drept en jødisk kvinne og hennes to små barn. De israelske styrkene sprengte i lufta en rekke hus hvor det befant seg kvinner og barn. 69 menn, kvinner og barn, alle sivile, ble drept.<ref></ref> Sharon hevder selv at de israelske styrkene på det daværende tidspunkt ikke var klar over at det var sivile i husene.<ref></ref>

Massakrene i Sabra og Shatila

En israelsk undersøkelseskomité, Kahan-kommisjonen, holdt ham indirekte ansvarlig for massakrene som libanesiske falangister, ledet av Hobeika, gjennomførte på et stort antall palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatila i 1982, og anbefalte at han skulle bli fjernet fra posten som forsvarsminister.

Påståtte overgrep mot sivile og bosetting på okkupert land

Sharon var Israels statsminister fra 2001 til 2006.

Aksjoner han har igangsatt mot palestinerne blir av mange betegnet som klare brudd på Genève-konvensjonene, blant annet gjelder dette etablering av israelske bosetninger på Vestbredden, ødeleggelse av palestinsk bebyggelse og infrastruktur og drap på palestinske sivile.

Bygging av barriere på okkupert land

Sharons bygging av barrieren på Vestbredden delvis på okkupert territorium har blitt nesten enstemmig fordømt av FNs hovedforsamling i en ikke-bindende uttalelse (bare Israel, USA, Mikronesia og Marshalløyene stemte mot). Den Internasjonale domstolen i Haag slo fast at barrieren på okkupert land er i strid i folkeretten i en rådgivende kjennelse i 2005, og FNs hovedforsamling krevde at Israel retter seg etter den internasjonale domstolens kjennelse. Barrieren omtales ofte som «muren», selv om bare fem prosent av den har form som betongmur.

Forsøk på å stille Sharon for en domstol

Menneskerettighetsgrupper har gjennom mange år forsøkt å få Sharon straffeforfulgt for krigsforbrytelser.

Korrupsjonsanklager

Sharon har blitt anklaget for korrupsjon, og statsadvokaten anbefaler straffeforfølgelse. Riksadvokaten har imidlertid henlagt saken på grunn av bevismangel. Dette opprører mange politiske motstandere, som i likhet med statsadvokaten mener bevisene er klare .

Sharon er en kontroversiell og omdiskutert politiker både i og utenfor Israel. Hans taktiske trekk har vist seg svært vanskelige å forutsi.

Tilbaketrekning fra Gaza

Sharon fikk flertall i regjeringen for tilbaketrekning fra Gaza, selv om han ville beholde omfattende bosetninger på den okkuperte Vestbredden. Tilbaketrekningen, som delvis ble gjennomført med tvang i august 2005, ble sterkt kritisert av et stort mindretall i Israel. Mange bosettere hevder at Sharon var en forræder. Internasjonalt ble tilbaketrekningen vurdert som et viktig første skritt på veien mot fred og to stater i Palestina/Israel.

Literatur

Herzog, Chaim: The Arab-Israeli Wars, Random House New York 1983, ISBN 0-394-71746-5 (pbk)

Se også

• Midtøsten-konflikten
• Israels barriere på Vestbredden

Referanser

<references />