Richard Petty
Richard Lee Petty (Født 2. juli 1937 i Level Cross, Nord-Carolina) er en tidligere fører i den amerikanske motorsport-serien NASCAR. Han er mest kjent for å ha vunnet NASCAR-mesterskapet syv ganger, rekordhøye 200 løpseire i løpet av sin karriere, seier i Daytona 500 syv ganger, og 27 seire (ti av dem på rad) bare i 1967-sesongen. Petty stilte til start i 1 185 løp, og ble utnevnt til den mest populære NASCAR-føreren hele ni ganger.
Petty er en annen generasjons fører. Faren, Lee Petty, vant det første Daytona 500-løpet i 1959, og var også NASCAR-mester. Richards sønn, Kyle Petty, er også en kjent NASCAR-fører. Tragisk nok ble Richards barnebarn, Adam Petty, drept i en ulykke på New Hampshire International Speedway den 12. mai 2000.
Racingkarriere
Richard Petty startet sin NASCAR-karriere den 18. juli 1958, bare 16 dager etter hans 21-årsdag. Hans første løp var i Toronto, Canada, et løp han tok en 17. plass i bak rattet i en Oldsmobile. I 1959 fikk Richard utmerkelsen Årets nybegynner i NASCAR, etter ni topp-ti-plasseringer, inkludert seks plasseringer blant topp fem.
1960-tallet
I 1960 tok Petty en 2. plass i NASCAR Grand National Points Race. I 1964, bak rattet i en potent Plymouth med en ny Hemi-motor, ledet Richard Petty 184 av 200 runder, og tok dermed sin første seier i Daytona 500. Denne sesongen tok han 9 seire til sammen, tjente mer enn 114 000 dollar, og tok sin første mesterskapstittel. Den 27. februar 1966 vant Petty sitt andre Daytona 500, da løpet ble stanset i runde 198 av 200 på grunn av uvær. Dette gjorde han til den første føreren med to seire i Daytona 500.
1967 var en milepæl for Petty. Dette året vant han 27 av 48 løp han deltok i, inkludert 10 seire på rad (mellom 12. august og 1. oktober 1967. Han tok sin andre mesterskapstittel, og dominansen gjennom sesongen skaffet ham kallenavnet «Kong Richard». I 1969 byttet Petty bil, til en Ford, fordi han ikke trodde Plymouthen han kjørte var konkurransedyktig nok. Han vant ti løp, og tok en andreplass sammenlagt, denne sesongen. I 1970-sesongen returnerte Petty til Plymouth da de lanserte sin Plymouth Superbird, og denne bilen ble nok hans mest kjente bil.
1970-tallet
Den 14. februar 1971 vant Petty sitt tredje Daytona 500 foran lagkamerat Buddy Baker, noe som gjorde ham til den første som vant Daytona tre ganger. Han tok enda 20 seire, og ble dermed også den første føreren som tjente mer enn én million dollar i løpet av karrieren. Samtidig tok han sin tredje mesterskapstittel. I 1972 vant Petty sitt fjerde mesterskap, takket være 28 plasseringer blant topp ti, inkludert 25 blant topp fem, og 8 seire. Den 18. februar 1973 kjørte Petty fra Baker etter en duell, og tok sin fjerde seier i Daytona 500, da Bakers motor feilet seks runder før mål. Ett år senere vant Peptty Daytona igjen, for femte gang, og vant også mesterskapet for femte gang.
Året 1975 var nok et historisk år for Petty. Han tok 13 seire, og sin sjette mesterskapstittel. Disse 13 seire er rekord i moderne (1972 til i dag) NASCAR, og ble tangert i 1988 av Jeff Gordon. I 1976 var Petty involvert i en av de mest kjente avslutningene i NASCARs historie. Petty og David Pearson duellerte på siste runde, ut av siste sving, i Daytona 500. Idet Petty forsøkte å passere Pearson, i utgangen av svingen, traff Pettys støtfanger bilen til Pearson, slik at begge begynte å snurre. De traff begge veggen, og Pettys bil stoppet kun noen få meter fra mållinjen. Petty fikk ikke start på motoren, mens Pearsons motor fortsatt gikk. Pearson klarte å kjøre den vrakede bilen over mållinjen, og tok dermed seieren, mens Petty fikk andreplassen.
Petty vant Daytona 500 nok en gang i 1979, et løp som har blitt legendarisk på grunn av en slåsskamp mellom Donnie Allison og Cale Yarborough. Dette var det første NASCAR-løpet som ble direktesendt på TV, og får på grunn av den nervepirrende avslutningen og slåsskampen mellom Allison og Yarborough kreditt for å være en av grunnene til at publikum fikk øynene opp for NASCAR.
Avslutningen på karrieren
I 1981 tok Petty igjen seieren i Daytona 500, hans syvende og siste. Han la opp etter sesongen 1992.