Ardant du Picq
Charles Ardant du Picq (19. oktober 1821 - 18. august 1870) var en fransk oberst og militærteoretiker. I hans militærteori utgjør disiplin og korpsånd nøkkelord.
Ardant du Picq ble født i Perigueux i Dordogne. 1. oktober 1844, etter hans eksamen fra Ecole de St. Cyr, ble han utnevnt til underløytnant. Som kaptein deltok han senere i den franske ekspedisjonen til Varna (april-juni 1853) under Krimkrigen, men han ble syk og sendt hjem. Når han ble frisk ble han sendt til Sevastopol.
Han ble tatt til fange under stormingen av Sevastopol i september 1855, og satt fanget til desember. Fra august 1860 til juni 1861 tjenestgjorde han i Syria som major, og senere i Algerie (1864-66). I februar 1869 ble han utnevnt til oberst i infanteriet. Han ble drept i Slaget ved Borny i nærheten av Metz under Den fransk-tyske krigen brøt ut.
Ardant du Picqs militærteoretiske refleksjoner ble først publisert etter hans død. Hans utgangspunkt var at krig var en konflikt mellom moralske snarere enn materielle krefter. "Ved lik eller t.o.m. underlegen styrke kommer den til å seire som er fast bestemt på å avansere, og som ... har den moralske overlegenhet." Denne påstanden fikk gjenhør i Frankrike. I den sterke vektleggingen av de psykologiske kreftenes rolle i krigføringen før 1. verdenskrig har man ønsket å se en ubevisst kompensasjon for Frankrikes materielle underlegenhet i forhold til Tyskland: en rasjonalisering av svakhet.
Det militære hovedproblem var i følge du Picq å forhindre den nervøsitet som førte til panikk. Det psykologiske utgangspunktet for all militær tankegang var derför ikke mot, men frykt. Ardant du Picq så et forbilde i romernes mannskapstukt: romerne hadde klart å tvinge sine soldater til å undertrykke sin frykt noen minutter lengre enn sine motstandere - akkurat de minutter som ofte ble avgjørende. Middelet hadde vært jernhard disiplin. Gjennom du Picqs vektlegging av at all taktikk var basert på selvtillit og disiplin, kom ledernes kvalitet og den militære organisasjonen til å stilles i sentrum. Han inså at disiplinen i en hær ikke bare kunne være utvendig: en slik disiplin skapte soldater som ikke var selvstendige. I stedet måtte offiserene utdannes i en ånd som skapte selvtillit, basert på noen grunnleggende prinsipper. Offisersaspirantene skulle trenes til å iaktta bedre, beskrive bedre og stadig påminnes om at disiplin betydde samhold. Det avgjørende for en hærs stridsdyktighet var altså dens besluttsomhet og psykologiske integrering. Korpsånden skulle utvikles til en sterkere følelse enn religion og nasjonalisme.