Abbas I av Persia
Sjah Abbas I (født 27. januar 1571?, død 19. januar 1629?) var den mest eminente herskeren av Safavide-dynastiet. Han var også kjent som sjah Abbas den store. Tidlig i oktober 1588 ble han Sjah av Persia da han gjorde opprør mot sin far, Muhammed Khobabanda, og satte ham i fengsel.
I en periode da Persia var preget av anarki ble han først utropt til hersker av Khorasan i 1581, og erobret den persiske tronen ved hjelp av Morshed Gholi Ostajlou, som han senere drepte i juli 1589. Bestemt på å bedre lykken for sitt land, vendte han seg først mot usbekerne, som okkuperte og trakasserte Khorasan. Etter en lang og hard krig tok han tilbake Mashhad, beseiret deretter usbekerne i et stort slag nær Herat i 1597, og drev dem ut av sitt rike.
Han flyttet sin hovedstad fra Qazvin til Isfahan i 1592. I 1599 hjalp den engelske soldaten og eventyreren sir Robert Shirley Abbas med å gjennomføre en betydelig militærreform. Med sin nye hær beseiret Abbas de osmanske tyrkerne i 1603, og tvang dem til å gi tilbake territoriene de hadde okkupert, inkludert Bagdad. I 1605 utvidet han sitt imperium over Eufrat etter en ny seier ved Basra. Sultan Ahmed I ble tvunget til å gi fra seg Shirvan og Kurdistan i 1611. De forente hærene til tyrkerne og tatarene ble fullstendig knust nær Sultanieh i 1618, og Abbas kunne inngå fred på svært gunstige vilkår.
Da tyrkerne gjenopptok krigen, falt Bagdad i hans hender etter ett års beleiring i 1623. I 1622 erobret han Hormuz fra portugiserne, med hjelp fra England, og mye av byens handel ble omdirigert til Bandar Abbas, som han hadde tatt fra portugiserne i 1615 og oppkalt etter seg selv.
Sjah Abbas styre, med militære suksesser og effektiv administrasjon, gjorde Iran til en stormakt igjen. Han var en dyktig diplomat, og tolerant ovenfor sine kristne undersåtter i Armenia. Han sendte Shirley til Italia, Spania og England for å skape en pakt mot osmanerne.
Handelen med vesten og Persias industri vokste under hans styre. Isfahan ble et senter for safavidenes arkitektoniske bedrifter, med moskéene Masjed-e Sheykh Lotfollah og andre monumenter som Ali Qapu, Chehel Sotoun-palasset og Meydan-e Shah. Hans maleatelierer (av Isfahan-skolen etablert under hans beskyttelse) skapte noen av de fineste kunstverkene i Persias moderne historie, av malere som Reza Abbasi, Muhammed Qasim og andre.
Til tros for safavide-dynastiets asketiske røtter, og de strenge religiøse lovene som la begrensninger på den troendes nytelser, viser kunsten fra sjahens tid at det ble lettet på disse begrensningene under hans styre. Historikeren James Saslow tolker Muhammed Qasims portrett av Abbas og hans pasje dithen at muslimenes tabu mot vin og homoseksualitet «var strengere i teori enn i praksis.»
Samtidige europeiske observatører ved sjahens hoff gjorde lignende refleksjoner. Blant dem var Thomas Herbert, den britiske ambassadørens nitten år gamle sekretær, som senere fortalte at han så «ganymede-gutter i vester av gull, rikt prydede turbaner, og tilsvarende sandaler, med skulderlangt krøllet hår, rullende øyne og pudrede kinn.»
Da sjah Abbas døde, strakte hans rike seg fra Tigris til Indus. Hans ettermæle er imidlertid skjemmet av mange eksempler på tyranniske og grusomme handlinger, særlig mot hans egen familie. I frykt for kupp fra sine egne slektninger (som hans eget mot faren), låste han dem inne i palasser for å hindre dem i å ha kunnskap om verdenen på utsiden, noe som førte til at hans etterfølgere var svake og dårlig forberedt på makten. Han drepte eller blindet sønnene sine, og ble etterfulgt på tronen av sønnesønnen Safi, en svak, ondskapsfull og alkoholisert mann.