Zeno
Flavius Zeno (født 425, død 491), opprinnelig navn Tarasicodissa eller Trascalissaeus, var keiser i Østromerriket (Bysants) fra 474 til 491. Han var en av de mest framstående av den tidlige Bysantiske keiserne. Interne opprør og religiøse uenigheter hjemsøkte hans styre, men han lyktes likevel til en viss grad i sin utenrikspolitikk. Han var vitne til den offisielle slutten av det Romerske Riket i vest under Julius Nepos og Romulus Augustus, mens han samtidig bidro mye til å stabilisere riket i øst.
Militært liv
Tarasicodissa, som han var kjent som som ung mann, var fra Isauria, et folk som levde på Middelhavskysten av Anatolia, i det som i dag er Antalya. Isaurianerne, som for det meste bestod av små stammer, ble sett på som barbarer av romerne, selv om de hadde vært romerske borgere i over to århundrer. Likevel gjorde en serie tilfeldigheter at Tarasicodissa til slutt overtok tronen i Konstantinopel.
Han var velkjent som kriger, og fanget Keiser Leos oppmerksomhet på 460-tallet, da Leo lette etter alternativer til de stadig mer upålitelige germanske og alaniske leiesoldatene i hans hær. Tarasicodissa avslørte forræderi av Ardabur, sønnen av Aspar, alanernes østlige magister militum, og gjorde seg selv dermed mer uunnværlig. Når Leos inkompetente (og kanskje forræderiske) generaler ledet den østromerske flåten til katastrofe i en kampanje mot Vandalene, betraktet Leo Tarasicodissa som sin beste general. Mens han var på et felttog i Trakia unnslapp han såvidt et snikmord iscenesatt av Aspar. Da Tarasicodissas returnerte til hovedstaden ble Aspar drept på Leos ordre, og Tarasicodissa ble magister militum.
For å gjøre seg mer akseptert av det romerske hierarkiet og den innfødte Greske befolkningen i Konstantinopel valgte Tarasicodissa det Greske navnet Zeno, og brukte det resten av sitt liv etter at han giftet seg med Leos datter Ariadne i 468. Selv om dette politisk arrangerte ekteskapet ble utformet av Leo for å sikre Isaurian støtte mot den ærgjerrige ministeren Aspar, førte det til en sønn som skulle bli Keiser Leo II når hans bestefar døde.
I mellomtiden fortsatte Zeno å lede de østlige hærene med stor suksess, men hans største bragd var å drive vandalene ut fra Epirus, som de invaderte i 469 som en del av Kong Geiserics hevn for å ha blitt angrepet året før. Han ledet også soldatene mot hunerne og gepidene sør for Donau. Siden Leo II var for ung til å regjere, seiret Ariadne og hennes mor Verina over Leo ved å krone Zeno som medkeiser, 9. februar 474. Da Leo ble syk og døde 17. november, ble Zeno ene-keiser.
Styre
Zeno fortsatte å være upopulær blant både folket og senatet på grunn av sitt «utenlandske» opphav. Et opprør oppildnet av Leos kone Verina, til fordel for hennes bror Basiliscus i januar 475, sammen med antipatien til hans isauriske soldater og administratorer i Konstantinopel, tvang ham til å flykte fra hovedstaden til byen Antioch. Zeno ble tvunget til å stenge seg inne i en festning, og brukte de neste 20 månedene til å bygge opp en hær, hovedsakelig bestående av isaurere, og marsjerte mot Konstantinopel i august 476. Det økende vanstyret og upopulariteten til Basiliscus gjorde at Zeno kunne gjenerobre Konstantinopel uten særlig kamp, etter at armeen ledet av general Issus flyktet fra Zenos tropper.
Restaurerte til å regjere av det hele riket, var Zeno innenfor to måneder tvang til å lage en betydningsfull avgjørelse da Julius Nepos døde i 480, Odoacer seremoni sendte den keiserlige regalia ved sjø som er bak til Constantinople, og bad om Zenos anerkjennelse som en patrisisk offiser av Zenos rett, og til å kalle en ny keiser i Vest. Zeno bevilget dette, men har ikke utnevnt en ny Keiser og følgelig i teori ble første keiseren av et forenet Romersk Rike siden 395. I realitet han all men skrev av vest til adskillige år sen, da Odoacer begynte til å overtre avtalebetingelsene med Zeno.
Samtidig sendte Zeno en diplomat til Karthago: et oppdrag med hensikt å lage et permanent fredsforlik med Geiseric, som enda jevnlig overfalt østlige byer og handelstransport. Ved å anerkjenne Geiseric som en uavhengig konge og med det fulle omfang av hans erobringer, var Zeno i stand til å meisle ut en fred som stanset angrepene til Vandalene i øst, førte til religionsfrihet for Katolikkene under Vandalstyre, og varte i over 50 år.
Siden konflikten i 472 mellom to Ostrogoth ledere, hadde Theodoric den Store, sønn av Theodemir, og Theodoric Strabo, vært en konstant kilde til fare. Selv om Zeno nå og da greide å spille dem ut mot hverandre, benyttet de seg ofte av anledningen til å profittere fra hans dynastiske konkurranser. Det var bare ved å tilby dem betaling og viktige kommandoer at han forhindret dem fra å angripe selveste Konstantinopel.
Zeno overlevde enda et opprør i 478, da hans svigermor Verina forsøkte til å drepe Illus for vende seg mot Basiliscus, hennes bror. Opprøret var ledet av hennes svigersønn Marcian og Ostrogoth lederen Theodoric Strabo, men Illus beviste igjen sin lojalitet til Zeno ved å undertrykke opprøret. Men Illus og Zeno ble uvenner igjen i 484, og igjen måtte Zeno knuse et blodig opprør i øst.
Etter at Theodoric Strabo døde i 481, ble Theodoric konge av hele Ostrogothnasjonen og begynte å bli en kilde til vanskeligheter på Balkanhalvøyen. Zeno ble kvitt problemet en gang for alle i 487 ved å overtale ham til å overfalle Italia for å bekjempe Odoacer, som angivelig støttet Leontius, og etablere sitt nytt kongerike der. Dette eliminerte stort sett den Tyske tilstedeværelsen i øst.
Zeno døde på 9 April 491, etter å ha regjert i 17 år og 2 måneder. Fordi han og Ariadne ikke hadde noen andre barn, valgte hans enke et favorisert medlem av den keiserlige retten, Anastasius, til å etterfølge ham.
Meninger om Zeno
Zeno er beskrevet som en slapp og makelig hersker, men han synes å ha forvaltet ressursene i riket fornuftig, og etterlot det merkbart sterkere da han døde. Zeno var svært populær blant folket.
Religionhistorisk er Zeno tilknyttet Henotikon eller «enhetens instrument», kunngjort av ham, og undertegnet av alle de østlige biskopene, designet for å løse kontroversen om monofysittisme (at Jesus var både guddommelig og menneskelig på samme tid).