Hermann Göring
Hermann Wilhelm Göring (født 12. januar 1893 i Rosenheim i Tyskland, død 15. oktober 1946 i Nürnberg (selvmord)) var en tysk politiker og flyveress. Han var blant annet riksdagsrepresentant for det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP 1928, president i den tyske riksdagen 1932, feltmarskalk 1938, riksmarskalk 1940 og sjef for det tyske luftforsvaret, Luftwaffe.
Bakgrunn og familie
Göring vokste opp på Marienbad sanatorium, ved Rosenheim i Bayern. Familien var velstående og kom fra en artistokratisk slekt med tyskspråklig, sveitsisk bakgrunn. Faren Heinrich Ernst Göring (31. oktober 1839 – 7. desember 1913) var en tidligere kavalerioffiser og hadde arbeidet som tysk embetsmann i Tysk Sydvest-Afrika. Der ble medlemmer av herero-stammen satt i konsentrasjonsleir, hvor Heinrich Göring lot sine kolleger utføre medisinske eksperimenter på fangene, med raseforskning som formål. <ref> Norman Davies: Europa i krig, forlaget Gyldendal, Oslo 2007, ISBN 978-82-05-37623-6 </ref>
Görings mor, Franziska «Fanny» Tiefenbrunn (1859-15. juli, 1923) kom fra en bayersk bondefamilie, og dette ekteskapet (inngått i 1885) mellom en aristokrat og en kvinne fra de lavere samfunnsklasser var bare mulig siden Heinrich Ernst Göring var enkemann. Hermann Göring var en av fem barn, den eldste søsteren Paula Elisabeth Rosa Göring var fra farens første ekteskap, ellers hadde han brødrene Albert Göring og Karl Ernst Göring, og søsteren Olga Therese Sophia. Selv om antisemittisme var ganske utbredt på denne tiden, skal ikke Görings foreldre ha hatt slike synspunkter.
Første verdenskrig og mellomkrigstiden
Göring var flyveress fra første verdenskrig og var nestkommanderende under «Den røde baron» Manfred von Richthofen for enheten Jasta 11. Etter von Richthofens død overtok Göring kommandoen over enheten, og ble tildelt ordenen Pour le Mérite for sin innsats i krigen. Dette var den høyeste utmerkelsen i Tyskland på denne tiden.
Etter krigen ble det tyske flyvåpen lagt ned, og Göring ble arbeidsledig. Han reiste til Danmark og Sverige og tok på seg ymse oppdrag som flyver. I Sverige møtte han den svenske adelsdamen Karin von Kantzow (født Fock, 1888-1931). De giftet seg i 1922 og vendte tilbake til Tyskland.
Både han og hustruen gikk da inn i NSDAP der Göring tidlig fikk sentrale oppgaver, blant annet som leder av Sturmabteilung (SA). Under det mislykkede ølkjellerkuppet fikk han skuddskader og ble behandlet av en jødisk familie som bodde i nabolaget. Han sørget senere for at de fikk reise ut av Tyskland under jødeforfølgelsene. Selv måtte han reise utenlands etter kuppforsøket og vendte tilbake til Sverige i noen år. Göring var en stund innlagt på mentalsykehus i Sverige på grunn av morfinmisbruk, som hadde sin bakgrunn i smertene han hadde etter skuddskadene. Misbruket av morfin fortsatte resten av livet.
Tilbake i Tyskland fikk Göring en sentral posisjon i apparatet rundt Hitler, både i terroriseringen av politiske motstandere og i arbeidet med å gjøre NSDAP mer stuerent i de øvre sosiale klasser og overfor næringslivsledelsen. Her spilte også Görings hustru en sentral rolle, med sin adelige og aristokratiske, svenske bakgrunn.
Etter maktovertagelsen i 1933
Etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland i 1933 ble Göring utnevnt til luftfartsminister. Han ble også utnevnt til riksskogmester og riksjegermester. Andre titler inkluderte riksmarskalk, ministerpresident og innenriksminister i Preussen. Han var sentral i arbeidet med Anschluss, men Hitler mente han gikk bak hans rygg ved Münchenforliket, og Görings posisjon ble fra da av mindre sentral. Göring var imidlertid en livsnyter som likte å smykke seg med fine titler og flotte uniformer. Han var også særdeles ærekjær. Mange regnet Göring lenge som nummer to i Tyskland, etter Hitler.
Göring giftet seg på nytt i 1935 med skuespillerinnen Emmy Sonnemann. Sammen fikk de datteren Edda (født i 1938).
Göring var sentral under De lange knivers natt og hadde ansvaret for utrenskningene i Berlin. Dagen etter angrepet på Nederland og Belgia besøkte en svensk delegasjon Göring i anledning av situasjonen i Narvik. Han snakket åpent om general Eduard Dietls problemer og prøvde å true dem til å la Tyskland sende våpen og ammunisjon gjennom Sverige til Narvik. Diplomaten Gunnar Hägglöf refererte at Göring sa: «De, herr Hägglöf, er en uforbederlig jurist og diplomat. De skjønner ingenting av folkenes store skjebnespørsmål», avsluttet med et knyttneveslag i bordet. Om Görings fremtreden sa han: «Göring (...) skrek, var påvirket av narkotika, stinket parfyme, hadde like mange smykker som en fornem, gammel enke og var sminket som et gammelt ludder.» <ref> Staffan Thorsell: Mein lieber Reichskanzler!, forlaget Versal, Oslo 2007, ISBN 978-82-8188-020-7 </ref>
I en radiotale 5.oktober 1942 sa han:
- «En ting skal du vite, du tyske folk: Hvis vi taper krigen, blir du utslettet. Jøden med sitt uutslukkelige hat står bak denne utslettelsestanken, og hvis det tyske folket taper krigen, blir den neste regenten en jøde. Og hva jøde vil si, burde dere vite. (...) Denne krigen er ikke andre verdenskrig, den er den store rasekrigen. (...) La bare jøden sette på seg forskjellige masker, vi kjenner ham uansett igjen på snyteskaftet. Jøden står bak alt, og det er han som har utfordret oss til kamp på død og fordervelse.» <ref> Peter Longerich: Dette visste vi ikke noe om!, forlaget Historie og Kultur, Oslo 2007 </ref>
Etter at krigslykken snudde, falt Göring gradvis mer i unåde. Blant annet skyldtes det hans katastrofale strategier under slaget om Storbritannia i 1940. Dessuten hadde Göring vært en forkjemper for Messerschmitt Bf 110 jagerflyet som viste seg å være underlegent de mindre jagerflyene. Hitler betraktet Göring som feig, lat og korrumpert av sin overdådige, usunne livsstil og morfinmisbruket.
Göring hadde også et stort ansvar for katastrofen ved Stalingrad, da han og Wolfram von Richthofen, fetter til «den røde baron» Manfred von Richthofen, garanterte for opprettelsen av en luftbro som skulle sikre forsyningene til den kjempende tyske hær. Luftbroen ble aldri opprettet. Ammunisjon og matvarer som ble fløyet inn, var på sitt beste oppe i førti tonn daglig, dvs ca. 15% av dagsbehovet. <ref>Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 212), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8</ref> I Erich von Mansteins dagboksnotat 24. november 1942 står anført at «etterforsyningen av 6. armé gjennom luften for tiden dekker en tiendedel av dagsbehovet for ammunisjon og drivstoff, forutsatt at det i det hele tatt er mulig å fly». <ref>Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 157)</ref>
I 1941 hadde Hitler bestemt at Göring skulle etterfølge ham som Tysklands fører, dersom Hitler skulle dø eller på annen måte bli satt ut av spill. Da Hitler ble værende i det beleirede Berlin mot slutten av april 1945, sendte Göring følgende telegram til Hitler der han minnet føreren om denne avtalen:
- «Min Fører! Er De, i betraktning av Deres beslutning om å bli i Festning Berlin, enig i at jeg umiddelbart overtar den totale ledelse av Riket, med full handlefrihet innenlands og utenlands, som Deres etterfølger? Hvis intet svar er mottatt innen klokken 22.00 i kveld, vil jeg gå ut fra at De har mistet Deres handlefrihet, og jeg vil da handle til beste for vårt land og vårt folk. De vet hva jeg føler for Dem i denne alvorligste stund i mitt liv. Jeg mangler ord for å uttrykke det jeg føler. Måtte Gud beskytte Dem og bringe Dem hit.
- Deres hengivne, Hermann Göring»
Martin Bormann lyktes i å overbevise Hitler om at dette var et forsøk av Göring på å avsette ham som fører. En rasende Hitler beordret Göring arrestert for høyforræderi og fratatt alle stillinger, verv og utmerkelser.
Göring bygget et stort og fasjonabelt jaktslott mellom Großdöllner See og Wuckersee i Brandenburg, 85 km nordøst for Berlin som han ga navnet Carinhall etter sin første hustru. Byggingen begynte i 1933 og fortsatte hele krigen, og han hadde store planer for videre utvidelser. På slottet samlet han plyndrede skatter fra okkuperte lands museer og brukte stedet som representasjonssted for å imponere gjester. I april 1945 sprengte Göring slottet for at skattene ikke skulle falle i hendene på sovjetiske styrker.
Rettssak og død
På slutten av krigen, da Hitler hadde beordret Görings arrestasjon, overgav han seg til styrker fra den amerikanske hær. Göring ble tiltalt i 1945 under Nürnbergprosessen og ble i 1946 dømt til døden ved henging. Da han fikk vite at general Friedrich Paulus kom for å vitne mot ham, oppfordret han sin forsvarer til å «spørre det skitne svinet om han visste hva en forræder er». <ref>Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 220)</ref>
Göring hadde likevel ikke tenkt å dø for bøddelens hånd. På et ukjent sted i fengselscellen oppbevarte han en cyanidampull gjemt i en patronhylse. Han ventet imidlertid i det lengste med å gjennomføre selvmordet. 15. oktober 1946 forstod han at henrettelsen ville skje i løpet av kommende natt. Den kvelden lå Göring i sengen, for det meste urørlig, vel vitende om at han hele tiden ble overvåket gjennom celledørens kikkhull. Kl. 22.44 valgte han å bite over ampullen, og det kom raskt dype stønn fra mannen idet giften gjorde sin virkning. Celledøren ble da umiddelbart låst opp, og det ble gjort iherdige forsøk på å hindre at giften tok livet av ham, men personalet innså fort at han var døende. På Görings lik ble det funnet tre avskjedsbrev, to av dem med et hånlig innhold.
Henrettelsen av de øvrige ti dødsdømte under Nürnbergprosessen ble forsinket som følge av selvmordet, og det ble i stedet Joachim von Ribbentrop som først ble ført til galgen, kl. 01.30 16. oktober 1946.
Det er ikke kjent hvordan Göring fikk tilgang på giften han tok sitt liv med. Det kan ha vært en amerikansk løytnant som hadde gitt Göring giftampullen, i bytte mot gaver. Internasjonale medier meldte 8. februar 2005 at den 78 år gamle amerikaneren Herbert Lee Stivers etter påtrykk fra sin datter innrømmet at han som ung menig hadde gitt kapselen til Göring, skjult i en fyllepenn som han overrakte sammen med et stykke papir to uker før henrettelsen skulle finne sted. Ifølge Stivers hadde en kvinne han stolte på, presentert ham for to menn som fortalte ham at Göring trengte medisin som måtte smugles inn til ham. Dette blir imidlertid avvist av andre som et personlig PR-stunt.
Referanser
<references />