Hannibal
Hannibal Barca (punisk: «Baal er meg nådig», født 247 f.Kr., død 182 f.Kr.) var en statsmann og general fra Karthago. Han er mest kjent for sine bedrifter i den andre punerkrig, der han førte en armé fra Hispania over Pyreneene og Alpene inn i Italia hvor han gjentatte ganger nedkjempet tallmessig overlegne romerske hærer. Han var sønn av statsmannen og generalen Hamilcar Barca, og bror av Hasdrubal.
Hannibal er regnet som en av de aller beste militære ledere gjennom tidene, på linje med Aleksander den store, Julius Cæsar, Scipio Africanus, Djenghis Khan, Gustav II Adolf og Napoleon.
Hannibals hær i Hispania var på rundt 90.000 fotsoldater og 12.000 ryttere. Styrken som skulle bli med til Italia, var imidlertid «bare» på 75.000 fotsoldater og 9.000 ryttere. Hannibal forlot Carthago Nova våren 218 f.Kr. Han kjempet seg gjennom de nordlige stammene i Hispania til Pyreneene, marsjerte 464 km gjennom fiendtlig terreng til elven Ebro, og fortsatte sin reise til Gallia med en hær på 50.000 fotsoldater og 9.000 ryttere.
Hans ferd over Alpene er en av de mest berømte militære bragder fra antikken. Hannibal klarte å komme seg over fjellkjeden til tross for vanskelig klima og terreng, geriljaangrep fra de innfødte og det faktum at han måtte kommandere en styrke med flere språk og nasjonaliteter. Turen over Alpene var dog kostbar. Totalt mistet han halve styrken på 46.000 mann, og han hadde bare noen få elefanter igjen da han kom frem til Italia.
Da han kom ned til Italia, beseiret Hannibal først den romerske konsulen Publius Cornelius Scipio i Slaget ved Ticinus, og deretter den andre konsulen, Titus Sempronius Longus i Slaget ved Trebia. Året etter knuste han de nye konsulene Cnaeus Servilius og Gaius Flaminius i Slaget ved Trasimene. Han hadde nå kvittet seg med den eneste hæren som kunne hindre ham i å rykke frem mot Roma, men han innså at uten beleiringsmaskiner hadde han ikke håp om å ta byen.
Romerne valgte nå generalen Fabius Maximus til diktator. Fabius forlot romersk militærtradisjon og lanserte i stedet såkalte Fabiansk strategi, der han nektet å møte Hannibal i felten, men forsøkte å hindre den kartagenske hæren i å gjøre erobringer. Denne strategien ble imidlertid upopulær blant romerne selv, som begynte å kalle ham Cunctator, «nøleren» på latin. Etter seks måneder med diktatorisk makt, ble Fabius avsatt, og i 216 f.Kr. ledet de nye konsulene, Gaius Terentius Varro og Lucius Aemilius Paullus, en hær på bortimot 100.000 mann mot Hannibal. I Slaget ved Cannae ble den romerske hæren slaktet, og mellom 50.000 og 70.000 romere ble drept eller tatt til fange. Blant de døde var den romerske konsulen Aemilius, to konsuler fra året før, to kvestorer, 29 av 48 militærtribuner og 80 senatorer. Dette gjorde slaget ved Cannae til et av de mest katastrofale nederlagene i Romas historie og et av de blodigste i hele menneskehetens historie.
Krigen i Italia ble en strategisk stillstand i årene som fulgte Cannae. Romerne hadde blitt utsatt for tre påfølgende nederlag og tapte utallige andre slag, og på dette tidspunktet hadde de lært. De brukte utmattelsestaktikkene som Fabius hadde lært dem, de hadde endelig innsett at dette var eneste måte å beseire Hannibal på.
I 203 f.Kr. ble Hannibal kalt tilbake fra Italia for å beskytte Karthago mot en romersk invasjonshær ledet av Scipio Africanus, som beseiret ham i det avgjørende Zama året etter. 31.000 karthagenske soldater ble drept og 15.000 ble tatt til fange.
De siste årene avsitt liv levde Hannibal i eksil, før han begikk selvmord i 183 f.Kr. for å unngå å bli utlevert til romerne.
Oppgaver
Oppgave 200-130
Oppgave 392-01
Oppgave 707-01
Oppgave 839-39