Jörg Lanz von Liebenfels

Jörg Lanz von Liebenfels

Jörg Lanz von Liebenfels (født 19. juli 1874 i Wien i Østerrike, død 22. april 1954 i Wien; egentlig Adolf Joseph Lanz) var en raseideolog ved begynnelsen av 1900-tallet som var en av Adolf Hitlers inspiratorer ved hans utvikling av den nazistiske raselære.

Liv og virke

Fra 1893 til 1899 var han medlem av cistercienserne og fikk klosternavnet Georg, og tilhørte ordenens kloster Heiligenkreutz. Han ble munk, men ble ikke presteviet. Han hevdet senere at han i 1894 var blitt «opplyst» etter at han hadde oppdaget gravsteinen til en tempelridder og da begynte sine teorier om arierne og de mindreverdige raser. Han forlot klosteret i 1899. Selv hevder han at det var på grunn av hans «voksende uro». Men de kirkelige dokumenter oppgir «kjødelig omgang» som årsak, og det rimer i så fall godt med hans senere antifeminisme.

Etter at han var blitt kastet ut fra denne katolske munkeordenen, offentliggjorde han i 1904 sitt verk Die Theozoologie oder die Kunde von den Sodoms-Äfflingen und dem Götter-Elektron («teozoologi eller kunnskapen om Sodoma-aplingene og gudeelektronet»). Her gikk han inn for en radikal rasepolitikk som blant annet skulle omfatte tvangssterilisering av «de lavere raser», kvinnens strenge underordning under den ariske mann og «ugifte rugemødres besvangring av blonde blåøyde ariske ekteskapshjelpere i avlsklostre».

Som elev av ariosofen Guido von List grunnla Lanz i 1905 Guido-von-List-selskapet og i 1907 Ordo Novi Templi (ONT), det vil si den nye tempelridderordenen. Hensikten med disse organisasjonene var «å fremme rasebevissthet ved stamtre- og rasekunnskapsforskning, skjønnhetskonkurranser og grunnleggelse av rasistiske fremtidshjem i verdens underutviklede deler».

I 1905 begynte han å utgi Ostara-heftene. I dette «biblioteket for blonde og mannsrettsforkjempere» presenterte han en pervertert kristendom med Kristus som forkynneren av raserenhet, englene som raserene vesener og den ytterste dag som den endelige holmgang mellom de «blondblå» ariere (mennesker med blå øyne og blondt hår) og «dyremenneskene» (fargede og jøder). Denne pseudoreligiøse «fordypning» skulle styrke antisemittene ikke bare i deres fornuftskraft, men også sjelelig. Etter det han selv hevdet, kom Ostara-heftene tidvis opp i opplag på 10 000 eksemplarer. Blant abonnentene var August Strindberg og Dietrich Eckart; den siste var en av Hitlers venner og hjelpere på 1910- og 1920-tallet. Hitler leste selv Lanz von Liebenfels' skrifter de årene han bodde i Wien.

Lanz utviklet lange kataloger over støttetiltak for de «blondblå» arierne og mottiltak mot de «mindrerasede». Her foregrep han en rekke av de senere tiltak som ble satt i verk i nazistisk politikk.

Med setningen «Idet jeg verger meg mot jødene, kjemper jeg for Herrens verk», viser Hitler seg i Mein Kampf som en kjenner av von Liebenfels' skrifter.

Etter annen verdenskrig fremstilte von Liebenfels seg villig som inspirator for Hitler og talte åpent ut om det med Wilfried Daim som skrev en biografi om ham, men Brigitte Hamann skriver i sin Hitler-biografi at von Liebenfels' innflytelse på Hitler er blitt kraftig overvurdert på grunn av von Liebenfels' eget skryt om det. Det tankegods som Hitler og von Liebenfels hadde felles, var også representert i en rekke andre grupperinger og ved personer som Guido von List og Georg Schönerer, og von Liebenfels var, ifølge Hamann, en heller besynderlig outsider i denne sammenheng.

Litteratur

• Wilfried Daim: Der Mann, der Hitler die Ideen gab. Jörg Lanz von Liebenfels. Wien 1994 (3. opplag) Inneholder også en god konkordans mellom Hitler- og Lanz-sitater. ISBN 3-928127-73-X
• Ekkehard Hieronimus: Lanz von Liebenfels. Eine Bibliographie. Toppenstedt 1991 (= Sammlung bibliographischer Hilfsmittel zur Erforschung der Konservativen Revolution und des Nationalsozialismus; 11). ISBN 3-922119-11-5
• Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators, Piper 2001