Mikhail Kutuzov

Prins Mikhail Illarionovitsj Golenisjtsjev-Kutuzov (russisk; Михаил Илларионович Голенищев-Кутузов) (født 16. september 1745, død 28. april 1813 etter gregoriansk kalender; født 5. september 1745, død 16. april 1813 etter juliansk kalender) var Russlands feltmarskalk som ofte krediteres for å ha reddet sitt fedreland fra Napoleons invasjon i 1812.

Tidlig karriere

Golenisjtsjev-Kutuzov (oftest forkortet til Kutuzov), født i St. Petersburg, gikk inn i Den keiserlige russiske hær i 1759 eller 1760. Hen tjente i Polen (1764–1769) og i Russisk-tyrkiske krig 1768-1774. Han mistet et øye i det siste året og reiste deretter noen år i Sentral- og Vest-Europa.

I 1784 ble han generalmajor, i 1787 generalguvernør for Krim og under Suvorov utmerket han seg betydelig under den Russisk-tyrkiske krig 1787–1792), ved erobringen av Otsjakov, Odessa, Tighina og Ismail, og i slagene ved Rimnik og Mashin. Han var da (1791) generalløytnant, og hadde senere stillingene som ambassadør i Konstantinopel, generalguvernør for Finland, kommandant for kadett-korpset i St. Petersburg, ambassadør i Berlin og generalguvernør for St. Petersburg.

Napoleonskrigene i Europa

I 1805 ledet han det russiske korpset som skulle hindre Napoleon i å nå Wien, og vant i slaget ved Dürrenstein 11. november 1805.

Før slaget ved Austerlitz prøvde Kutuzov å få de allierte generalene fra å utkjempe slaget. Han ble imidlertid overstyrt av østerrikerne, og ble selv såret i slaget 2. november 1805. Fra 1806 til 1811 var Kutuzov generalguvernør av Litauen og Kiev.

Han ble så gjort til sjef for de russiske styrkene i Den russisk-tyrkiske krig (1806-1812). Kutuzov skjønte at soldatene ville trenges i krigen mot Frankrike som var under oppseiling, og sørget for å avslutte krigen mot tyrkerne raskt. Fredsavtale ble undertegnet i Bucureşti 28. mai 1812, og ga Russland Bessarabia (tilsvarer omtrent dagens Moldova). For denne sukseen ble han utnevnt til fyrste (князь).

Napoleons angrep på Russland (1812)

File:Kutuzov fili.jpg

Kutuzov med sin stab i Fili. Kutuzov helt til venstre.

Da Napoleon invaderte Russland i juni 1812 bestemte krigsminister Michael Andreas Barclay de Tolly at Russland skulle følge den brente jords taktikk. Styrkene skulle trekke seg bakover og ødelegge alt, framfor å søke avgjørende slag. Det var stor misnøye i hæren med denne strategien (f.eks. fyrst Pjotr Ivanovitsj Bagration). Kutuzov ble derfor mottatt med stor glede da han ble utnevnt til øverstkommanderende.

Den 7. september 1812 gikk Kutuzov til slag ved Borodino, ca 12 mil vest for Moskva. Slaget involverte oppunder en kvart million soldater, og hadde 70 000-100 000 drepte og sårede. Slaget hadde ingen klar vinner, men etter en konferanse med sine generaler i landsbyen Fili trakk Kutuzov den russiske hæren bakover og oppga Moskva.

19. oktober 1812 så Napoleon seg tvunget til å forlate Moskva. I slaget ved Malojaroslavets 24. oktober tvang Kutuzov de franske styrkene til å trekke seg tilbake gjennom den samme trasseen som de var kommet - der alle potensielle forsyninger var fullstendig ribbet.

Minnesmerker

Tidlig i 1813 ble Kutuzov syk, og han døde 28. april 1813 ved Bunzlau. Minnesmerker er blitt reist for ham der, ved Poklonnajahøyde i Moskva og foran Kazan-katedralen i St. Petersburg, hvor han er gravlagt. Siden han ikke hadde mannlig avkom, gikk hans eiendommer over til familien Tolstoj. Blant de russiske generalene har Kutuzov kun blitt overgått av sin lærer Suvurov. Aleksander Pusjkin vendt seg til feltmarskalken i den berømte elegien på Kutuzovs sepulkra, og han opptrer også som en klok og populær leder i Lev Tolstojs Krig og fred. Under andre verdenskrig (1941–45), etabler sovjetregjeringen Kutusov-ordenen, som, blant mange andre dekoreringer, ble beholdt av Russland etter oppløsningen av Sovjetunionen, slik at den fortsatt er av de høyeste militære utmerkelsene i Russland.

Videre lesning

Parkinson, Roger. The Fox of the North: The Life of Kutuzov, General of War and Peace. New York: David McKay, 1976 (ISBN 0-679-50704-3).

Eksterne lenker

Referanser