Walter Ulbricht

«Broderkyss» mellom Leonid Bresjnev, generalsekretær i sentralkomiteen i det sovjetrussiske kommunistpartiet og Walter Ulbricht, førstesekretæren idet østyske, under partidagene i Berlin april 1967. Omfavnelsen var et uttrykk for den tette forbindelsen mellom de to partiene.

Walter Ulbricht (født 30. juni 1893 i Leipzig, død 1. august 1973 ved Döllnsee like nord for Berlin) var en tysk kommunistisk politiker.

Foreldrene til Ulbricht var aktive i SPD, det sosialdemokratiske partiet. Ulbricht ble også selv med der i 1918, etter å ha tjenestegjort som soldat ved fronten under første verdenskrig.

I 1919 var han med på å grunnlegge Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). I mellomkrigstiden satt han i Sachsens parlament fra 1926, og fra 1928 til Hitlers maktovertagelse i 1933 satt han i Weimarrepublikkens parlament, Riksdagen.

Under Hitlers styre måtte Ulbricht i eksil, og bodde i Praha og Paris frem til 1938 da han dro til Moskva. Da det kom til krig mellom Tyskland og Sovjetunionen i 1941, reiste Ulbricht ofte til fronten eller besøkte tyske krigsfanger for å drive propagandavirksomhet for Sovjetunionens sak. I samme hensikt knyttet han seg i 1943 til Nationalkomitee Freies Deutschland, en anti-nazistisk aksjonsgruppe bestående av omvendte tyske krigsfanger i Sovjetunionen.

Allerede 30. april 1945 var han tilbake i det krigsødelagte Tyskland, etter at sovjeterne hadde utpekt ham til å lede gjenoppbyggingen av KPD. Sovjeterne fikk det påfølgende året tvangssammenslått partiet med SPD, slik at det heretter fremstod under navnet SED, om enn like fullt under kommunistenes overveldende dominans.

Han spilte en fremtredende rolle i oppbyggingen av den kommunistiske vasallstaten som tok form og plass i den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. I 1949 ble Ulbricht leder for SED og ble etter hvert også den mest innflytelsesrike politikeren i Den tyske demokratiske republikk. I 1960 ble han også utnevnt til DDRs president.

I 1971 ble Ulbricht fjernet fra makten av Erich Honecker, som etterfulgte ham som ny generalsekretær i SED. Ulbricht beholdt riktignok vervet som leder i statsrådet og president, men hans fortsatte maktposisjon var bare en illusjon. I virkeligheten ble Ulbricht ganske fort en ikke-person i DDR. Stasi overvåket ham kontinuerlig, avisene hadde instruksjoner om å gi ham begrenset omtale, og hans gamle venner unngikk ham. I hans siste leveår ble Ulbrichts navn stort sett utelatt fra øst-tyske historiebøker, enda han tidligere hadde hatt posisjonen som DDR-statens far.

19. juli 1973 ble Ulbricht rammet av et hjerneslag, og falt i koma. Han døde av hjertesvikt alene i et av Sentralkomiteens gjestehus 1. august 1973. Myndighetene ønsket at begravelsen skulle foregå i all stillhet og behandlet dødsfallet deretter. Men den sovjetiske politiske ledelsen beordret SED-regimet til å organisere en statsbegravelse av første klasse for Ulbricht. Dermed ble det slik.

Befolkningens overraskende store fremmøte ved Ulbrichts begravelse i Øst-Berlin 7. august viste at han langt fra var glemt. Like fullt kan det sies at han hadde vært fryktet og respektert som leder, men ikke elsket.

Kilder

• Mario Frank, Walter Ulbricht. Eine deutsche Biografie, 2000, Siedler-Verlag, ISBN 3-88680-720-7