Abbas I av Persia

Shah Abbas konge av perserne
Kopperutskjæring av Dominicus Custos, fra hans Atrium heroicum Caesarum pub. 1600-1602

Shah Abbas I og en side
Dedikasjonen sier: Må livet gi deg alt du ønsker fra tre lepper, de til din elsker, elven og koppen., Muhammed Qasim, 1627, Louvre, Paris

Sjah Abbas I (شاه عباس اول) (født 27. januar 1571?, død 19. januar 1629?) var den mest eminente herskeren av safavide-dynastiet. Han var også kjent som sjah Abbas den store (شاه عباس بزرگ). Tidlig i oktober 1588 ble han sjah av Persia ved å gjøre opprør mot sin far, Muhammed Khobabanda, og fengsle ham.

I en periode hvor Persia var preget av anarki ble han utropt til hersker av Khorasan i 1581 og fikk den persiske tronen ved hjelp av Morshed Gholi Ostajlou, som han senere drepte i juli 1589. Bestemt på å bedre lykken for sitt land, vendte han først sine bestrebelser mot de jaktende usbekene som okkuperte og trakasserte Khorasan. Etter en lang og hard kamp, fikk han tilbake Mashhad, beseiret dem i et stort slag nær Herat i 1597 og drev dem ut av sitt rike.

Han flyttet sin hovedstad fra Qazvin til Isfahan i 1592. I 1599 gjennomførte engelskmannen sir Robert Shirley en betydelig militærreform. Med sin nye hær beseiret Abbas de osmanske tyrkerne i 1603, tvang dem til å gi tilbake territoriet de hadde okkupert, inkludert Bagdad. I 1605 utvidet han sitt imperium etter en seier ved Basra forbi Eufrat. Sultan Ahmed I var tvunget til å gi fra seg Shirvan og Kurdistan i 1611. De forente hærene til tyrkerne og tatarene ble fullstendig knust nær Sultanieh i 1618 og Abbas inngikk fred på svært gunstige vilkår.

Da tyrkerne gjenopptok krigen, falt Bagdad i hans hender etter ett års beleiring i 1623. I 1622 erobret han Hormuz fra portugiserne, med hjelp fra Storbritannia, og mye av dens handel ble dirigert til byen Bandar Abbas som han hadde tatt fra portugiserne i 1615 og hadde oppkalt etter seg selv.

Sjah Abbas styre, med sine militære suksesser og effektive administrasjon, hevet Iran til en stormakt. Abbas var en dyktig diplomat og tolerant ovenfor sine kristne undersåtter i Armenia. Han sendte Shirley til Italia, Spania og England for å skape en pakt mot osmanerne.

Handelen med vesten og industrien vokste. Isfahan ble et senter for safavidenes arkitektoniske bedrifter, med moskéene Masjed-e Sheykh Lotfollah og andre monumenter som Ali Qapu, Chehel Sotoun-palasset og Meydan-e Shah. Hans maleatelierer (av Isfahan-skolen etablert under hans beskyttelse) skapte noen av den fineste kunsten i den moderne historien til Persia av malere som Reza Abbasi, Muhammed Qasim og andre.

Til tros for de asketiske røttene til safavide-dynastiet og de religiøse ordrene som la begrensninger på nytelser som var lovlige for den trofaste, viser kunsten til sjah Abbas sin tid en viss lettelse på disse begrensningene. Historikeren James Saslow tolker portrettet av Muhammed Qasim som viser at tabuet til muslimene mot vin, i tillegg til det mot mannlig intimitet, «var mer gjennomført i teori enn i praksis.»

Samtidige europeiske observatører ved sjahens hoff reflekterte noe av det samme på dominerende skikker. Blant dem var Thomas Herbert, den nitten år gamle sekretæren til den britiske ambassadøren, som senere fortalte at han så «ganymede-gutter i vester av gull, rikt prydede turbaner, og tilsvarende sandaler, med sitt krøllede skulderlange hår, med rullende øyne og pudrede kinn.»

Da han døde, strakte hans rike seg fra Tigris til Indus. Hans berømmelse, derimot, er flekket av tallrike udåder av tyrrani og grusomhet, særlig mot sin egen familie. Redd for kupp i sin familie (som han hadde gjort mot sin far), låste han dem inne i palasser for å hindre dem i å ha kunnskap om verdenen på utsiden. Dette førte til svake etterfølgere. Han drepte sin eldste sønn, Safi Mirza, og etterlot sin trone til sitt barnebarn.

Kilder

• The Persian Encyclopedias artikkel om «Abbas I av safavidene» og «Muhammed av safavidene»
• Iran Chamber

• Se også The Three Brothers, eller Travels of Sir Anthony, Sir Robert Sherley, etc. (London, 1823); Sir C. R. Markham, General Sketch of the History of Persia (London, 1874).