|
|
| Line 1: |
Line 1: |
| | + | [[File:Zeno.jpg|thumb]] |
| | + | '''Flavius Zeno''' (født 425, død 491), opprinnelig navn '''Tarasicodissa''' eller '''Trascalissaeus''', var keiser i [[Østromerriket]] (Bysants) fra 474 til 491. Han var en av de mest framstående av den tidlige Bysantiske keiserne. Interne opprør og religiøse uenigheter hjemsøkte hans styre, men han lyktes likevel til en viss grad i sin utenrikspolitikk. Han var vitne til den offisielle slutten av det Romerske Riket i vest under [[Julius Nepos]] og [[Romulus Augustus]], mens han samtidig bidro mye til å stabilisere riket i øst. |
| | | | |
| − | '''Flavius Zeno''' (født 425, død 491), opprinnelig navn Tarasicodissa eller Trascalissaeus, var keiser i [[Østromerriket]] (Bysants) fra 474 til 491. Han var en av de mest framstående av den tidlige Bysantiske keiserne. Interne opprør og religiøse uenigheter hjemsøkte hans styre, men han lyktes likevel til en viss grad i sin utenrikspolitikk. Han var vitne til den offisielle slutten av det Romerske Riket i vest under Julius Nepos og Romulus Augustus, mens han samtidig bidro mye til å stabilisere riket i øst. | + | Tarasicodissa, som var en isaurier, tmerket seg som soldat, og avslørte et forræderi av [[Ardabur]], sønn av [[Aspar]], som var ''magister militum'' for keiser [[Leo I]]. Aspar ble etter hvert drept på Leos ordre, og Tarasicodissa ble magister militum i hans sted, tok navnet Zeno, og ble gift med keiserens datter [[Aelia Ariadne]]. De fikk sønnen [[Leo II]] i 467. |
| | | | |
| − | ==Militært liv==
| + | Zeno ledet de østromerske hærene med stor suksess, mot vandalene, hunerne og gepidene. Da keiser Leo døde i 474 ble Zenos sønn keiser, og Zeno ble etter hvert kronet som medkeiser. Da Leo II ble syk og døde samme år, ble Zeno enekeiser. |
| − | Tarasicodissa, som han var kjent som som ung mann, var fra [[Isauria]], et folk som levde på Middelhavskysten av [[Anatolia]], i det som i dag er [[Antalya]]. Isaurianerne, som for det meste bestod av små stammer, ble sett på som barbarer av romerne, selv om de hadde vært romerske borgere i over to århundrer. Likevel gjorde en serie tilfeldigheter at Tarasicodissa til slutt overtok tronen i [[Konstantinopel]].
| |
| | | | |
| − | Han var velkjent som kriger, og fanget Keiser Leos oppmerksomhet på 460-tallet, da Leo lette etter alternativer til de stadig mer upålitelige germanske og [[Alanerne|alaniske]] leiesoldatene i hans hær. Tarasicodissa avslørte forræderi av [[Ardabur]], sønnen av [[Aspar]], alanernes østlige [[magister militum]], og gjorde seg selv dermed mer uunnværlig. Når Leos inkompetente (og kanskje forræderiske) generaler ledet den østromerske flåten til katastrofe i en kampanje mot [[Vandalene]], betraktet Leo Tarasicodissa som sin beste general. Mens han var på et felttog i [[Trakia]] unnslapp han såvidt et snikmord iscenesatt av Aspar. Da Tarasicodissas returnerte til hovedstaden ble Aspar drept på Leos ordre, og Tarasicodissa ble magister militum.
| + | Et opprør oppildnet av Leo Is kone [[Verina]], til fordel for hennes bror [[Basiliskus]] i januar 475, tvang Zeno til å flykte fra Konstantinopel, men året etter vendte han tilbake med en isaurisk hær og tok tilbake tronen. |
| | | | |
| − | For å gjøre seg mer akseptert av det romerske hierarkiet og den innfødte Greske befolkningen i Konstantinopel valgte Tarasicodissa det Greske navnet ''Zeno'', og brukte det resten av sitt liv etter at han giftet seg med Leos datter ''Ariadne'' i 468. Selv om dette politisk arrangerte ekteskapet ble utformet av Leo for å sikre Isaurian støtte mot den ærgjerrige ministeren Aspar, førte det til en sønn som skulle bli Keiser Leo II når hans bestefar døde.
| + | Da Julius Nepos døde i 480, sendte [[Odovakar]] de keiserlige regalia til Konstantinopel, og avsluttet i praksis keiserdømmet i vest. Zeno inngikk også en fredsavtale med vandalenes konge [[Geiserik]]. Han spilte et høyt spill med de gotiske lederne [[Theoderik den Store]] og [[Theoderik Strabo]], for å hindre at de angrep Konstantinopel. Han overbeviste etter hvert Theoderik den Store om å vende seg mot Italia i stedet. |
| | | | |
| − | I mellomtiden fortsatte Zeno å lede de østlige hærene med stor suksess, men hans største bragd var å drive vandalene ut fra [[Epirus]], som de invaderte i 469 som en del av Kong [[Geiseric]]s hevn for å ha blitt angrepet året før. Han ledet også soldatene mot [[hunerne]] og [[gepidene]] sør for [[Donau]]. Siden Leo II var for ung til å regjere, seiret Ariadne og hennes mor Verina over Leo ved å krone Zeno som medkeiser, 9. februar 474. Da Leo ble syk og døde 17. november, ble Zeno ene-keiser.
| + | Zeno døde 9. april 491, etter å ha regjert i 17 år. Han ble etterfulgt av keiser [[Anastasios I]]. |
| | | | |
| − | ==Styre==
| + | [http://en.wikipedia.org/wiki/Zeno_%28emperor%29 Wikiartikkel] |
| − | Zeno fortsatte å være upopulær blant både folket og senatet på grunn av sitt «utenlandske» opphav. Et opprør oppildnet av Leos kone [[Verina]], til fordel for hennes bror [[Basiliskus|Basiliscus]] i januar 475, sammen med antipatien til hans isauriske soldater og administratorer i Konstantinopel, tvang ham til å flykte fra hovedstaden til byen [[Antioch]]. Zeno ble tvunget til å stenge seg inne i en festning, og brukte de neste 20 månedene til å bygge opp en hær, hovedsakelig bestående av isaurere, og marsjerte mot Konstantinopel i august 476. Det økende vanstyret og upopulariteten til Basiliscus gjorde at Zeno kunne gjenerobre Konstantinopel uten særlig kamp, etter at armeen ledet av general [[Issus]] flyktet fra Zenos tropper.
| |
| − | [[File:Solidus-Odoacer-ZenoRIC 3657cf.jpg|thumb|300px|Denne [[solidus (mynt)|solidusen]] ble lagd av general [[Odovakar]], i Zenos navn.]]
| |
| | | | |
| − | Restaurerte til å regjere av det hele riket, var Zeno innenfor to måneder tvang til å lage en betydningsfull avgjørelse da Julius Nepos døde i 480, Odoacer seremoni sendte den keiserlige regalia ved sjø som er bak til Constantinople, og bad om Zenos anerkjennelse som en patrisisk offiser av Zenos rett, og til å kalle en ny keiser i Vest. Zeno bevilget dette, men har ikke utnevnt en ny Keiser og følgelig i teori ble første keiseren av et forenet Romersk Rike siden 395. I realitet han all men skrev av vest til adskillige år sen, da Odoacer begynte til å overtre avtalebetingelsene med Zeno.
| + | =='''Oppgaver'''== |
| | + | [[Oppgave 200-123]]<br> |
| | | | |
| − | Samtidig sendte Zeno en diplomat til [[Karthago]]: et oppdrag med hensikt å lage et permanent fredsforlik med Geiseric, som enda jevnlig overfalt østlige byer og handelstransport. Ved å anerkjenne Geiseric som en uavhengig konge og med det fulle omfang av hans erobringer, var Zeno i stand til å meisle ut en fred som stanset angrepene til Vandalene i øst, førte til religionsfrihet for Katolikkene under Vandalstyre, og varte i over 50 år.
| + | [[Category:Menn]] |
| − | | + | [[Category:Grekere]] |
| − | Siden konflikten i 472 mellom to Ostrogoth ledere, hadde Theodoric den Store, sønn av Theodemir, og Theodoric Strabo, vært en konstant kilde til fare. Selv om Zeno nå og da greide å spille dem ut mot hverandre, benyttet de seg ofte av anledningen til å profittere fra hans dynastiske konkurranser. Det var bare ved å tilby dem betaling og viktige kommandoer at han forhindret dem fra å angripe selveste Konstantinopel.
| + | [[Category:Bysantinske keisere]] |
| − | | + | [[Category:Født 425]] |
| − | Zeno overlevde enda et opprør i 478, da hans svigermor Verina forsøkte til å drepe Illus for vende seg mot Basiliscus, hennes bror. Opprøret var ledet av hennes svigersønn Marcian og Ostrogoth lederen Theodoric Strabo, men Illus beviste igjen sin lojalitet til Zeno ved å undertrykke opprøret. Men Illus og Zeno ble uvenner igjen i 484, og igjen måtte Zeno knuse et blodig opprør i øst.
| + | [[Category:Død 491]] |
| − | | + | [[Category:Leoninske dynasti]] |
| − | Etter at Theodoric Strabo døde i 481, ble Theodoric konge av hele Ostrogothnasjonen og begynte å bli en kilde til vanskeligheter på Balkanhalvøyen. Zeno ble kvitt problemet en gang for alle i 487 ved å overtale ham til å overfalle Italia for å bekjempe Odoacer, som angivelig støttet Leontius, og etablere sitt nytt kongerike der. Dette eliminerte stort sett den Tyske tilstedeværelsen i øst.
| |
| − | | |
| − | Zeno døde på 9 April 491, etter å ha regjert i 17 år og 2 måneder. Fordi han og Ariadne ikke hadde noen andre barn, valgte hans enke et favorisert medlem av den keiserlige retten, Anastasius, til å etterfølge ham.
| |
| − | | |
| − | ==Meninger om Zeno==
| |
| − | Zeno er beskrevet som en slapp og makelig hersker, men han synes å ha forvaltet ressursene i riket fornuftig, og etterlot det merkbart sterkere da han døde. Zeno var svært populær blant folket.
| |
| − | | |
| − | Religionhistorisk er Zeno tilknyttet [[Henotikon]] eller «enhetens instrument», kunngjort av ham, og undertegnet av alle de østlige biskopene, designet for å løse kontroversen om [[monofysittisme]] (at Jesus var både guddommelig og menneskelig på samme tid).
| |
| − | | |
| − | | |
| − | | |
| − | [[Category:Automatisk hentet fra norsk wikipedia]] | |
| | [[Category:Historiske Fjes 200]] | | [[Category:Historiske Fjes 200]] |
Flavius Zeno (født 425, død 491), opprinnelig navn Tarasicodissa eller Trascalissaeus, var keiser i Østromerriket (Bysants) fra 474 til 491. Han var en av de mest framstående av den tidlige Bysantiske keiserne. Interne opprør og religiøse uenigheter hjemsøkte hans styre, men han lyktes likevel til en viss grad i sin utenrikspolitikk. Han var vitne til den offisielle slutten av det Romerske Riket i vest under Julius Nepos og Romulus Augustus, mens han samtidig bidro mye til å stabilisere riket i øst.
Tarasicodissa, som var en isaurier, tmerket seg som soldat, og avslørte et forræderi av Ardabur, sønn av Aspar, som var magister militum for keiser Leo I. Aspar ble etter hvert drept på Leos ordre, og Tarasicodissa ble magister militum i hans sted, tok navnet Zeno, og ble gift med keiserens datter Aelia Ariadne. De fikk sønnen Leo II i 467.
Zeno ledet de østromerske hærene med stor suksess, mot vandalene, hunerne og gepidene. Da keiser Leo døde i 474 ble Zenos sønn keiser, og Zeno ble etter hvert kronet som medkeiser. Da Leo II ble syk og døde samme år, ble Zeno enekeiser.
Et opprør oppildnet av Leo Is kone Verina, til fordel for hennes bror Basiliskus i januar 475, tvang Zeno til å flykte fra Konstantinopel, men året etter vendte han tilbake med en isaurisk hær og tok tilbake tronen.
Da Julius Nepos døde i 480, sendte Odovakar de keiserlige regalia til Konstantinopel, og avsluttet i praksis keiserdømmet i vest. Zeno inngikk også en fredsavtale med vandalenes konge Geiserik. Han spilte et høyt spill med de gotiske lederne Theoderik den Store og Theoderik Strabo, for å hindre at de angrep Konstantinopel. Han overbeviste etter hvert Theoderik den Store om å vende seg mot Italia i stedet.
Zeno døde 9. april 491, etter å ha regjert i 17 år. Han ble etterfulgt av keiser Anastasios I.
Wikiartikkel
Oppgaver
Oppgave 200-123
