Difference between revisions of "Gilbert du Motier de La Fayette"
Artaxerxes (talk | contribs) |
Artaxerxes (talk | contribs) |
||
| Line 2: | Line 2: | ||
'''Marie-Joseph Paul Yves Roch Gilbert du Motier, marquis de la Fayette''' - også kjent under navnet '''Marquis de La Fayette''' – (født 6. september 1757 i [[Château de Chavaniac]], [[Auvergne]], død 20. mai 1834 i Paris) var en [[Frankrike|fransk]] [[general]]. | '''Marie-Joseph Paul Yves Roch Gilbert du Motier, marquis de la Fayette''' - også kjent under navnet '''Marquis de La Fayette''' – (født 6. september 1757 i [[Château de Chavaniac]], [[Auvergne]], død 20. mai 1834 i Paris) var en [[Frankrike|fransk]] [[general]]. | ||
| − | La Fayette tilhørte en | + | La Fayette tilhørte en høytstående [[Adel|adelig slekt]] i [[Auvergne]]. Faren var en offiser, som falt ved [[Minden]] i 1759. Hans mor døde i 1770. 16 år gammel giftet han seg med Marie Adrienne Francoise de Noailles, som tilhørte en av Frankrikes mest innflytelsesrike adelige familier. La Fayette valgte en militær karriere som faren. |
==Den amerikanske uavhengighetskrigen== | ==Den amerikanske uavhengighetskrigen== | ||
| Line 8: | Line 8: | ||
La Fayette var 19 år da [[Amerikas forente staters historie (1776-1789)|de amerikanske koloniene erklærte sin uavhengighet]] av Storbritannia i 1776. De amerikanske frihetsideene gjorde sterkt inntrykk på den unge kapteinen, også forsterket av hans bekjentskap med [[Benjamin Franklin]]. Han trosset kongens forbud og dro til Amerika i april 1777. Etter en båtreise på to måneder steg han i land i [[Philadelphia]], hovedsete for den nye regjeringa. Han meldte seg til tjeneste for kongressen, og ble straks utnevnt til offiser i De forente staters hær med generalmajors rang. | La Fayette var 19 år da [[Amerikas forente staters historie (1776-1789)|de amerikanske koloniene erklærte sin uavhengighet]] av Storbritannia i 1776. De amerikanske frihetsideene gjorde sterkt inntrykk på den unge kapteinen, også forsterket av hans bekjentskap med [[Benjamin Franklin]]. Han trosset kongens forbud og dro til Amerika i april 1777. Etter en båtreise på to måneder steg han i land i [[Philadelphia]], hovedsete for den nye regjeringa. Han meldte seg til tjeneste for kongressen, og ble straks utnevnt til offiser i De forente staters hær med generalmajors rang. | ||
| − | Etter et diplomatisk oppdrag i hjemlandet, der formålet var å overtale den franske kongen til å komme de nye statene til unnsetning med en større ekspedisjonsstyrke, kom han tilbake til USA i 1780. Av [[George Washington]], som han | + | Etter et diplomatisk oppdrag i hjemlandet, der formålet var å overtale den franske kongen til å komme de nye statene til unnsetning med en større ekspedisjonsstyrke, kom han tilbake til USA i 1780. Av [[George Washington]], som han utviklet et livslangt vennskap med, ble han betrodd kommandoen over troppene i staten [[Virginia]]. Han deltok ved det avgjørende [[Slaget ved Yorktown]], som endte med [[Charles Cornwallis]]' kapitulasjon. |
La Fayette vendte hjem til Frankrike i 1782, og ble utnevnt til [[feltmarskalk]]. | La Fayette vendte hjem til Frankrike i 1782, og ble utnevnt til [[feltmarskalk]]. | ||
==Den franske revolusjon== | ==Den franske revolusjon== | ||
| − | Gjennom 1780-åra markerte La Fayette seg som talsmann for den liberalt innstilte delen av aristokratiet. Ved [[stenderforsamlingen 1789]] var han deputert for adelen fra Auvergne, men sto hele | + | [[File:200-33.jpg|right|200px]] |
| + | Gjennom 1780-åra markerte La Fayette seg som talsmann for den liberalt innstilte delen av aristokratiet. Ved [[stenderforsamlingen 1789]] var han deputert for adelen fra Auvergne, men sto hele tiden på de reformvennliges side. | ||
Han ble valgt til visepresident i denne nasjonalforsamlingen. Den 11. juli 1789 la han frem utkastet til [[Menneskerettighetserklæringen]], basert på [[Thomas Jefferson]]s Uavhengighetserklæring fra 1776, for den grunnlovgivende forsamlingen. | Han ble valgt til visepresident i denne nasjonalforsamlingen. Den 11. juli 1789 la han frem utkastet til [[Menneskerettighetserklæringen]], basert på [[Thomas Jefferson]]s Uavhengighetserklæring fra 1776, for den grunnlovgivende forsamlingen. | ||
| − | I juli 1789 ble han utnevnt til kommandant for den | + | I juli 1789 ble han utnevnt til kommandant for den nyopprettede nasjonalgarden. Funksjonen innebar blant annet ansvaret for kongens sikkerhet. Men under parisernes marsj til [[Versailles]] den 5. oktober for å kreve brød til folket holdt han troppene tilbake, og lot på den måten kongen for første gang møte folket ansikt til ansikt. Nasjonalgarden var likeledes fraværende den 20. juni 1792, da en folkemengde tok seg inn i [[Louvre]] – der kongefamilien nå var tvunget til å oppholde seg – og tok kongen med seg ut i gatene for at han skulle demonstrere sin folkelighet. Det var ved denne anledninga at [[Marie Antoinette]] uttalte: ''«Jeg vet godt at La Fayette beskytter oss. Men hvem skal beskytte oss mot La Fayette?»'' |
| − | La Fayettes rolle under revolusjonen er imidlertid tvetydig. Da han så at kongefamiliens stilling ble | + | La Fayettes rolle under revolusjonen er imidlertid tvetydig. Da han så at kongefamiliens stilling ble forverret dag for dag, gikk han i opposisjon mot [[jakobiner]]ne, og ville bruke armeen for å gjenopprette et [[konstitusjonelt monarki]]. 19. august 1792 ble han erklært som fiende av nasjonen, og måtte flykte til [[Liége]]. Han ble tatt til fange av prøysserne og holdt i forvaring av østerrikerne, og USAs forsøk på å få ham løslatt var nytteløse. |
==Etter revolusjonen== | ==Etter revolusjonen== | ||
[[File:Marquis de Lafayette.jpg|right|200px|Den eldre La Fayette]] | [[File:Marquis de Lafayette.jpg|right|200px|Den eldre La Fayette]] | ||
| − | Det var først ved fredsslutningen i [[Campo-Formio]] i 1797 at det lyktes [[Napoleon]] å få La Fayette løslatt. | + | Det var først ved fredsslutningen i [[Campo-Formio]] i 1797 at det lyktes [[Napoleon]] å få La Fayette løslatt. [[Direktoriet]] nektet ham å vende tilbake til Frankrike, men han fikk komme hjem i 1799, og fortsatte å spille en viss politisk rolle. La Fayette sluttet seg aldri til noen partier og grupperinger, men handlet alltid etter sin egen overbevisning. I 1802 stemte han mot utnevnelsen av Napoleon til konsul på livstid, og i 1804 stemte han mot kroningen av Napoleon til keiser. |
| − | Han levde tilbaketrukket under [[Det første franske keiserdømme|det første keiserdømme]], men vendte tilbake til offentligheten under [[Restaurasjonen i Frankrike|restaurasjonen]], og deltok i visst monn i de politiske begivenhetene under [[de 100 dagene]]. Mellom 1818 og 1830 var han deputert til | + | Han levde tilbaketrukket under [[Det første franske keiserdømme|det første keiserdømme]], men vendte tilbake til offentligheten under [[Restaurasjonen i Frankrike|restaurasjonen]], og deltok i visst monn i de politiske begivenhetene under [[de 100 dagene]]. Mellom 1818 og 1830 var han deputert til nasjonalforsamlingen fra henholdsvis [[Sarthe]], [[Seine-et-Marne]] og [[Meaux]], og talte og stemte alltid på den liberale siden i opposisjon mot reaksjonære krefter. Fra juli 1824 til september 1825 gjestet han De forente stater. Dette ble en triumfferd, der han overalt ble overøst med hyllest og hedersbevisninger. Han ble også overrakt en sum på 200 000 $ og en eiendom på 12 000 ha i Florida. |
Under [[julirevolusjonen]] i 1830 tok den aldrende La Fayette igjen kommandoen over nasjonalgarden, men uten større faglig eller politisk suksess. I 1834 holdt han sin siste politiske tale – et forsvar for [[Polens historie#Et delt Polen|polske politiske flyktninger]]. | Under [[julirevolusjonen]] i 1830 tok den aldrende La Fayette igjen kommandoen over nasjonalgarden, men uten større faglig eller politisk suksess. I 1834 holdt han sin siste politiske tale – et forsvar for [[Polens historie#Et delt Polen|polske politiske flyktninger]]. | ||
| Line 32: | Line 33: | ||
==Ettermæle== | ==Ettermæle== | ||
| − | I USA ble La Fayette en folkehelt i levende live, og hans ry som en av de store menn i amerikansk historie har ikke | + | I USA ble La Fayette en folkehelt i levende live, og hans ry som en av de store menn i amerikansk historie har ikke bleknet med årene. Et tegn på dette er det store antall fylker, byer og steder over hele USA som bærer navnet Lafayette, Fayette, eller Fayetteville. Foran [[det hvite hus]] og i mange andre byer er det reist statuer over La Fayette. 6. august 2002 – på et tidspunkt da forholdet mellom Frankrike og USA var heller kjølig – utnevnte [[George W. Bush]] La Fayette til æresborger av USA. |
[http://en.wikipedia.org/wiki/Gilbert_du_Motier,_marquis_de_Lafayette Engelsk wikiartikkel] | [http://en.wikipedia.org/wiki/Gilbert_du_Motier,_marquis_de_Lafayette Engelsk wikiartikkel] | ||
| + | |||
| + | [[Oppgave 200-33]]<br> | ||
| + | [[Oppgave 299-6]] | ||
{{DEFAULTSORT:Lafayette, Gilbert}} | {{DEFAULTSORT:Lafayette, Gilbert}} | ||
Revision as of 20:37, 14 November 2010
Marie-Joseph Paul Yves Roch Gilbert du Motier, marquis de la Fayette - også kjent under navnet Marquis de La Fayette – (født 6. september 1757 i Château de Chavaniac, Auvergne, død 20. mai 1834 i Paris) var en fransk general.
La Fayette tilhørte en høytstående adelig slekt i Auvergne. Faren var en offiser, som falt ved Minden i 1759. Hans mor døde i 1770. 16 år gammel giftet han seg med Marie Adrienne Francoise de Noailles, som tilhørte en av Frankrikes mest innflytelsesrike adelige familier. La Fayette valgte en militær karriere som faren.
Den amerikanske uavhengighetskrigen
La Fayette var 19 år da de amerikanske koloniene erklærte sin uavhengighet av Storbritannia i 1776. De amerikanske frihetsideene gjorde sterkt inntrykk på den unge kapteinen, også forsterket av hans bekjentskap med Benjamin Franklin. Han trosset kongens forbud og dro til Amerika i april 1777. Etter en båtreise på to måneder steg han i land i Philadelphia, hovedsete for den nye regjeringa. Han meldte seg til tjeneste for kongressen, og ble straks utnevnt til offiser i De forente staters hær med generalmajors rang.
Etter et diplomatisk oppdrag i hjemlandet, der formålet var å overtale den franske kongen til å komme de nye statene til unnsetning med en større ekspedisjonsstyrke, kom han tilbake til USA i 1780. Av George Washington, som han utviklet et livslangt vennskap med, ble han betrodd kommandoen over troppene i staten Virginia. Han deltok ved det avgjørende Slaget ved Yorktown, som endte med Charles Cornwallis' kapitulasjon.
La Fayette vendte hjem til Frankrike i 1782, og ble utnevnt til feltmarskalk.
Den franske revolusjon
Gjennom 1780-åra markerte La Fayette seg som talsmann for den liberalt innstilte delen av aristokratiet. Ved stenderforsamlingen 1789 var han deputert for adelen fra Auvergne, men sto hele tiden på de reformvennliges side.
Han ble valgt til visepresident i denne nasjonalforsamlingen. Den 11. juli 1789 la han frem utkastet til Menneskerettighetserklæringen, basert på Thomas Jeffersons Uavhengighetserklæring fra 1776, for den grunnlovgivende forsamlingen.
I juli 1789 ble han utnevnt til kommandant for den nyopprettede nasjonalgarden. Funksjonen innebar blant annet ansvaret for kongens sikkerhet. Men under parisernes marsj til Versailles den 5. oktober for å kreve brød til folket holdt han troppene tilbake, og lot på den måten kongen for første gang møte folket ansikt til ansikt. Nasjonalgarden var likeledes fraværende den 20. juni 1792, da en folkemengde tok seg inn i Louvre – der kongefamilien nå var tvunget til å oppholde seg – og tok kongen med seg ut i gatene for at han skulle demonstrere sin folkelighet. Det var ved denne anledninga at Marie Antoinette uttalte: «Jeg vet godt at La Fayette beskytter oss. Men hvem skal beskytte oss mot La Fayette?»
La Fayettes rolle under revolusjonen er imidlertid tvetydig. Da han så at kongefamiliens stilling ble forverret dag for dag, gikk han i opposisjon mot jakobinerne, og ville bruke armeen for å gjenopprette et konstitusjonelt monarki. 19. august 1792 ble han erklært som fiende av nasjonen, og måtte flykte til Liége. Han ble tatt til fange av prøysserne og holdt i forvaring av østerrikerne, og USAs forsøk på å få ham løslatt var nytteløse.
Etter revolusjonen
Det var først ved fredsslutningen i Campo-Formio i 1797 at det lyktes Napoleon å få La Fayette løslatt. Direktoriet nektet ham å vende tilbake til Frankrike, men han fikk komme hjem i 1799, og fortsatte å spille en viss politisk rolle. La Fayette sluttet seg aldri til noen partier og grupperinger, men handlet alltid etter sin egen overbevisning. I 1802 stemte han mot utnevnelsen av Napoleon til konsul på livstid, og i 1804 stemte han mot kroningen av Napoleon til keiser.
Han levde tilbaketrukket under det første keiserdømme, men vendte tilbake til offentligheten under restaurasjonen, og deltok i visst monn i de politiske begivenhetene under de 100 dagene. Mellom 1818 og 1830 var han deputert til nasjonalforsamlingen fra henholdsvis Sarthe, Seine-et-Marne og Meaux, og talte og stemte alltid på den liberale siden i opposisjon mot reaksjonære krefter. Fra juli 1824 til september 1825 gjestet han De forente stater. Dette ble en triumfferd, der han overalt ble overøst med hyllest og hedersbevisninger. Han ble også overrakt en sum på 200 000 $ og en eiendom på 12 000 ha i Florida.
Under julirevolusjonen i 1830 tok den aldrende La Fayette igjen kommandoen over nasjonalgarden, men uten større faglig eller politisk suksess. I 1834 holdt han sin siste politiske tale – et forsvar for polske politiske flyktninger. La Fayette døde i Paris 20. mai 1834, og ligger gravlagt på Picpus-kirkegården i Paris.
Ettermæle
I USA ble La Fayette en folkehelt i levende live, og hans ry som en av de store menn i amerikansk historie har ikke bleknet med årene. Et tegn på dette er det store antall fylker, byer og steder over hele USA som bærer navnet Lafayette, Fayette, eller Fayetteville. Foran det hvite hus og i mange andre byer er det reist statuer over La Fayette. 6. august 2002 – på et tidspunkt da forholdet mellom Frankrike og USA var heller kjølig – utnevnte George W. Bush La Fayette til æresborger av USA.