|
|
| (12 intermediate revisions by the same user not shown) |
| Line 1: |
Line 1: |
| | [[File:CharlesXIVJohn.JPG|thumb|250px|Karl XIV Johan.]] | | [[File:CharlesXIVJohn.JPG|thumb|250px|Karl XIV Johan.]] |
| | | | |
| − | '''Karl XIV Johan''', opprinnelig '''Jean Baptiste Bernadotte''', (født 26. januar 1763, død 8. mars 1844) var [[konge]] av [[Sverige]] og [[Norge]] fra 1818 frem til sin død. I den [[Liste_over_Norges_monarker#Personalunion_med_Sverige|norske kongelisten]] er han '''Karl III Johan'''. | + | '''Karl XIV Johan''', opprinnelig '''Jean Jules Baptiste Bernadotte''', (født 26. januar 1763, død 8. mars 1844) var konge av [[Sverige]] og [[Norge]] fra 1818 frem til sin død. I den norske kongelisten er han '''Karl III Johan'''. Før dette var han i følge [[1769]] en av [[Napoleon]]s minst kompetente og minst lojale marskalker. Han ble gift med [[Désirée Clary]], som tidligere var forlovet med Napoleon selv, og fikk et barn med henne, den senere konge [[Oscar I]]. Han grunnla [[Huset Bernadotte]], som fortsatt er Sveriges kongehus. |
| | | | |
| − | ==Tidlig karrière==
| + | [http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_XIV_John_of_Sweden Wikiartikkel] |
| − | Han ble født Jean-Baptiste Bernadotte, sønn av Henri Bernadotte og Jeanne de Saint-Jean i [[Pau]] i [[Frankrike]]. Fra 1780 til 1794 gjorde han militær karriere fra alminnelig menig til divisjonsgeneral. Han giftet seg i 1798 med [[Desideria av Sverige og Norge|Désirée Clary]], som tidligere hadde vært forlovet med [[Napoleon Bonaparte]]. Bernadotte var en tid fransk ambassadør i [[Wien]], før han ble fransk krigsminister omtrent samtidig med at han fikk sin sønn Oscar i 1799. I 1804 ble Bernadotte guvernør og sjef for den franske armé i [[Hannover]], [[Tyskland]]. Han var nr. 7 på listen av de 14 som Napoleon utnevnte til [[marskalk]]er, den høyeste militære tittel i Frankrike. Han fikk dessuten tittelen fyrste av [[Pontecorvo]], som er et lite område sør for Roma i [[Italia]].
| |
| | | | |
| − | Senere mistet han Napoleons tillit etter dobbeltslagene ved [[Slaget ved Auerstadt|Auerstadt]] og [[Slaget ved Jena|Jena]]. Årsaken kan ha vært motstridende meldinger fra Napoelons overkommando i timene før slaget ved Auerstadt, men var mest sannsynlig et eksempel på Bernadottes svake ferdigheter i krigføring, samt at han muligens allerede hadde begynt sitt arbeide med å få avsatt keiseren . Men Bernadotte utmerket seg ved å slå [[Preussen|preusserne]] i forfølgelsen nordover, først i Halle, og senere ved [[Slaget ved Lübeck|Lübeck]]. Etter slaget mot østerrikerne ved Wagram utenfor Wien i juli 1809 var Napoleon rettmessig misfornøyd med Bernadottes innsats, men det er ikke riktig som enkelte hevder at marsjalen ble avskjediget etter slaget .
| + | =='''Oppgaver'''== |
| | | | |
| − | ==Sveriges tronarving==
| + | [[Oppgave 48-23]]<br> |
| − | I 1809 gjorde svenske offiserer opprør mot kong [[Gustaf IV Adolf av Sverige|Gustaf IV Adolf]] etter det katastrofale nederlaget mot [[Det russiske keiserdømmet]] og tapet av [[Finland]] . Den avsatte kongens barnløse farbror [[Karl II|Karl XIII]] ble valgt til ny svensk konge. Tronfølgen ble sikret i 1810 ved å la ham adoptere prins [[Christian August]] av Augustenborg (1768-1810). Prinsen hadde utmerket seg som president for den norske [[regjeringskommisjonen]] og som øverstkommanderende i krigen mot Sverige i 1808, noe som gjorde at han vant stor respekt blant svenske militære . Det ble også antatt at prinsens store popularitet i Norge ville bane veien for en forening mellom de to rikene på den skandinaviske halvøy . Som svensk kronprins tok han navnet ''Carl August''. Men Carl August døde brått allerede samme år som han kom til Sverige som tronarving.
| + | [[Oppgave 200-27]]<br> |
| − | | + | [[Oppgave 200-46]]<br> |
| − | Svenskene valgte nok en gang en tidligere militær motstander til tronfølger, denne gang Jean Baptiste Bernadotte, den 21. august 1810. Som svensk kronprins tok han navnet Karl Johan.
| + | [[Oppgave 325-1]]<br> |
| − | | |
| − | ==Kielfreden==
| |
| − | | |
| − | I 1813 gikk Sverige under Karl Johan med i den sjette koalisjonen mot sin tidligere keiser Napoleon og utmerket seg i flere slag , inntil han var med i det seierrike [[slaget ved Leipzig]] i 1813. For denne innsatsen fikk Karl Johan stormaktenes løfte om Norge som belønning .
| |
| − | | |
| − | Da Napoleons endelige nederlag syntes uunngåelig, angrep Karl Johan [[Danmark]] og tvang kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]] til å slutte fred . Etter fire dagers intensive forhandlinger i [[Kiel]] mellom den danske forhandleren [[Edmund Bourke]], den svenske forhandleren [[Gustav af Wetterstedt]] og den engelske forhandleren [[Edward Thornton]], avstod 14. januar 1814 den [[Danmark-Norge|dansk-norske]] kongen Frederik VI Norge til den svenske kongen . Den drevne diplomaten Edmund Bourke lyktes i å forhindre at de gamle norske skattlandene Grønland, Færøyene og Island ble avstått sammen med Norge .
| |
| − | | |
| − | Norge skulle ifølge [[Kieltraktaten]] heretter være et kongerike forent med Sverige ([[politisk union|union]]). Den svenske kongen forpliktet seg til å la nordmennene beholde de lover, rettigheter og friheter som gjaldt på det tidspunkt freden ble sluttet. I tillegg forpliktet kongen av Sverige seg til å påta seg en del av den dansk-norske statsgjelden. Som kompensasjon for Norge fikk Fredrik VI [[Vor-Pommern]] fra Sverige. To hemmelige artikler ga den danske kongen en million riksdaler til å utruste et korps mot Napoleon og garanterte hans personlige eiendomsrett til grevskapet [[Larvik]].<ref>[http://www.eidsvoll1814.no/default.aspx?did=9044348&aid=9043785 Eidsvoll 1814]</ref>
| |
| − | Kielfreden har helt siden den ble inngått tiltrukket seg historikernes interesse. I traktaten står det uttrykkelig at [[Grønland]], [[Færøyene]] og [[Island]] forblir under den danske krone. Enkelte forskere mener at det var den engelske forhandleren Edward Thornton som sørget for at de nordatlantiske besittelsene forble danske . Denne hypotesen har imidlertid ikke kunnet dokumenteres.
| |
| − | | |
| − | Et annet punkt som har opptatt forskningen, er formuleringen om at Norge skulle tilhøre kongen av Sverige og utgjøre et kongerike forent med Sverige. I det opprinnelige svenske traktatutkastet het det at Norge skulle tilhøre kongeriket Sverige og innlemmes i dette. Historikerne har forklart denne omskrivningen av det opprinnelige traktatutkastet med den svenske tronfølgeren Karl Johans personlige inngripen . I Kiel mottok han løpende rapporter fra sine agenter i Norge om at nordmennene ville reagere med væpnet motstand om landet ble forsøkt innlemmet i Sverige . I tillegg kom at England hadde gjort sin støtte til en svensk ervervelse av Norge avhengig av at det ble tatt hensyn til det norske folks «frihet og lykke».
| |
| − | De fleste nordmenn oppfattet Kielfreden som en krenkelse. I 400 år hadde de vært den danske kongens lojale undersåtter, og så ble de - uten selv å ha blitt rådspurt - avstått til en annen konge .
| |
| − | | |
| − | Karl Johan sørget derfor også for å holde seg løpende orientert om utviklingen i Norge våren 1814. Da han så gikk inn i Norge med en hær utpå sommeren, erfarte han at nordmennene ytet god og væpnet motstand, ved [[slaget ved Matrand|Matrand]], og ved [[Lier skanse]]. Disse trefningene ga nordmennene et bedre forhandlingsgrunnlag for sin posisjon i unionen, og det er lagt vekt på at både Christian Frederik og Karl Johan handlet klokt i forhandlingene som fulgte og som resulterte i den såkalte [[Mossekonvensjonen]]. Den første fordi han ga etter for svenskenes krav - Karl Johan var tross alt en dyktig feltherre - og den andre fordi han etterkom de norske kravene om respekt for den nye [[Norges grunnlov|grunnloven]] .
| |
| − | | |
| − | ==Karl Johan som unionskonge==
| |
| − | [[File:Karl III Johan statue.JPG|thumb|250px|[[Karl Johan-monumentet|Rytterstatue]] av kong Karl III Johan på [[det kongelige slott|Slottsplassen]] i [[Oslo]].]]
| |
| − | | |
| − | I årene etter oppløsningen av den dansk-norske helstaten kom striden om fordelingen av den dansk-norske statsgjelden og norske krav på de gamle skattlandene i Nord-[[Atlanteren]] til å forsure forholdet mellom Danmark og Norge.
| |
| − | | |
| − | Karl Johan selv brukte nok noe tid på å venne seg til tanken på det nye styrkeforholdet mellom Norge og Sverige . Eidsvollsgrunnloven var på mange måter i veien for svenskenes ambisjoner, og etterhvert mente Karl Johan det var på sin plass å forby 17. mai-feiringen eller tilløpene til denne. Dette forbudet skapte bare større motstand i Norge, og kongen måtte gi etter på dette punktet, og i tillegg måtte han trekke tilbake stattholderen etter [[Torvslaget]] og den manglende støtten til [[Baltzar von Platen (1766-1829)|Baltzar von Platen]]. Selv om det ble tillatt å markere 17. mai, holdt kongen alltid et visst oppsyn med feiringen, og hadde derfor sine private svenske spioner ute for å avlegge full rapport i årene som fulgte . Derfor finnes det en god del verdifull samtidsdokumentasjon om tidens feiringer, og om [[Henrik Wergeland]], som ble overvåket spesielt. De norske patriotene så kongen som symbolet på alt som var galt, og mye av deres retoriske skyts ble rettet mot ham . Henrik Wergeland selv kunne allikevel hylle ham som revolusjonær helt, utfra sitt grunnleggende syn på [[den franske revolusjonen]]. Karl Johan fikk etterhvert sans for dikteren .
| |
| − | | |
| − | Foruten problemene knyttet til selve grunnlovsfeiringen, gjorde Karl Johan også en rekke fremstøt for å få endret sentrale paragrafer i den norske grunnloven. Ved et tilfelle, i 1824, la han fram et endringsforslag for å gi kongen utvidede fullmakter. Dette ble blankt avvist av det norske [[Stortinget]]. I 1836 oppsto det noe noe nær en konstitusjonell krise, etter valget av bondestortinget i 1835. Dette stortinget var så radikalt at kongen ante uråd, og tvistene ble så harde at Karl Johan egenhendig oppløste det 12. juli, og konsekvensen var framlegg om [[riksrett]] for statsminister [[Løvenskiold]]. Striden var så dramatisk at den kan regnes som et forspill til [[Parlamentarisme]]ns endelige gjennombrudd 48 år senere, i 1884 .
| |
| − | | |
| − | På tross av alt dette håndterte Karl Johan konfliktene strategisk, og med sin fransk-revolusjonære bakgrunn hadde han gode forutsetninger for å forstå grunnlovens ånd . Derfor lærte han tidlig å respektere de konstitusjonelle spillereglene, selv om det fremgår at de av og til irriterte ham . Som konge var han allikevel såpass sterk at tiden for unionsoppløsning ennå ikke var moden, selv om det av og til lå an til konflikt. Karl Johan besøkte Norge årlig i hele sin regjeringstid, for også å holde personlig oppsyn med den politiske utviklingen i landet.
| |
| − | | |
| − | Bernadotte lærte seg aldri svensk, og det ble snakket fransk ved det svenske hoffet i hele hans regjeringstid.
| |
| − | | |
| − | [http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_XIV_John_of_Sweden Wikiartikkel]]
| |
| − | | |
| − | [[Oppgave 200-46]] | |
| | | | |
| | + | [[Category:Menn]] |
| | + | [[Category:Franskmenn]] |
| | + | [[Category:Franske marskalker]] |
| | [[Category:Norske monarker]] | | [[Category:Norske monarker]] |
| − | [[Category:Norske frimurere]]
| |
| | [[Category:Svenske monarker]] | | [[Category:Svenske monarker]] |
| | + | [[Category:Svenske frimurere]] |
| | [[Category:Huset Bernadotte]] | | [[Category:Huset Bernadotte]] |
| | [[Category:Ordenen av det gyldne skinn]] | | [[Category:Ordenen av det gyldne skinn]] |
| | [[Category:Elefantordenen]] | | [[Category:Elefantordenen]] |
| − | [[Category:Franskmenn]] | + | [[Category:Den franske revolusjon]] |
| | [[Category:Født 1763]] | | [[Category:Født 1763]] |
| | [[Category:Død 1844]] | | [[Category:Død 1844]] |
| − | [[Category:Menn]] | + | [[Category:Historiske Fjes 48]] |
| | [[Category:Historiske Fjes 200]] | | [[Category:Historiske Fjes 200]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 325]] |
| | + | [[Category:Karl Johan]] |
