Marquis de La Fayette

Marie-Joseph Paul Yves Roch Gilbert du Motier, marquis de la Fayette - også kjent under navnet Marquis de La Fayette – (født 6. september 1757 i Château de Chavaniac, Auvergne, død 20. mai 1834 i Paris) var en fransk general.

La Fayette tilhørte en høgtstående adelig slekt i Auvergne. Faren var offiser, og falt ved Minden i 1759. Mora døde i 1770. 16 år gammel gifta han seg med Marie Adrienne Francoise de Noailles, som tilhørte en av Frankrikes mest innflytelsesrike adelige familier. La Fayette valgte en militær karriere som faren.

Den amerikanske uavhengighetskrigen

La Fayette og George Washington ved Valley Forge.

La Fayette var 19 år da de amerikanske koloniene erklærte sin uavhengighet av Storbritannia i 1776. De amerikanske frihetsideene gjorde sterkt inntrykk på den unge kapteinen, også forsterket av hans bekjentskap med Benjamin Franklin. Han trosset kongens forbud og dro til Amerika i april 1777. Etter en båtreise på to måneder steg han i land i Philadelphia, hovedsete for den nye regjeringa. Han meldte seg til tjeneste for kongressen, og ble straks utnevnt til offiser i De forente staters hær med generalmajors rang.

Etter et diplomatisk oppdrag i hjemlandet, der formålet var å overtale den franske kongen til å komme de nye statene til unnsetning med en større ekspedisjonsstyrke, kom han tilbake til USA i 1780. Av George Washington, som han utvikla et livslangt vennskap med, ble han betrodd kommandoen over troppene i staten Virginia. Han deltok ved det avgjørende slaget ved Yorktown, som endte med Charles Cornwallis' kapitulasjon.

La Fayette vendte hjem til Frankrike i 1782, og ble utnevnt til feltmarskalk.

Den franske revolusjon

Gjennom 1780-åra markerte La Fayette seg som talsmann for den liberalt innstilte delen av aristokratiet. Ved stenderforsamlingen 1789 var han deputert for adelen fra Auvergne, men sto hele tida på de reformvennliges side.

Han ble valgt til visepresident i denne nasjonalforsamlingen. Den 11. juli 1789 la han frem utkastet til Menneskerettighetserklæringen, basert på Thomas Jeffersons Uavhengighetserklæring fra 1776, for den grunnlovgivende forsamlingen.

I juli 1789 ble han utnevnt til kommandant for den nyoppretta nasjonalgarden. Funksjonen innebar blant annet ansvaret for kongens sikkerhet. Men under parisernes marsj til Versailles den 5. oktober for å kreve brød til folket holdt han troppene tilbake, og lot på den måten kongen for første gang møte folket ansikt til ansikt. Nasjonalgarden var likeledes fraværende den 20. juni 1792, da en folkemengde tok seg inn i Louvre – der kongefamilien nå var tvunget til å oppholde seg – og tok kongen med seg ut i gatene for at han skulle demonstrere sin folkelighet. Det var ved denne anledninga at Marie Antoinette uttalte: «Jeg vet godt at La Fayette beskytter oss. Men hvem skal beskytte oss mot La Fayette?»

La Fayettes rolle under revolusjonen er imidlertid tvetydig. Da han så at kongefamiliens stilling ble forverra dag for dag, gikk han i opposisjon til jakobinerne, og ville bruke armeen for å gjenopprette et konstitusjonelt monarki. 19. august 1792 ble han erklært fiende av nasjonen, og måtte flykte til Liége. Han ble tatt til fange av prøysserne og holdt i forvaring av østerrikerne, og USAs forsøk på å få ham løslatt var nytteløse.

Etter revolusjonen

Det var først ved fredsslutningen i Campo-Formio i 1797 at det lyktes Napoleon å få La Fayette løslatt. Han ble nekta av direktoriet å vende tilbake til Frankrike, men kom hjem i 1799, og fortsatte å spille en viss politisk rolle. La Fayette slutta seg aldri til noen partier og grupperinger, men handla alltid etter sin egen overbevisning. I 1802 stemte han mot Napoleons utnevning til konsul på livstid, og i 1804 stemte han imot keisertittelen.

Han levde tilbaketrukket under det første keiserdømme, men vendte tilbake til offentligheten under restaurasjonen, og deltok i visst monn i de politiske begivenhetene under de 100 dagene. Mellom 1818 og 1830 var han deputert til nasjonalforsamlinga fra henholdsvis Sarthe, Seine-et-Marne og Meaux, og talte og stemte alltid på den liberale sida i opposisjon mot reaksjonære krefter. Fra juli 1824 til september 1825 gjesta han De forente stater. Dette ble en triumfferd, der han overalt ble overøst med hyllest og hedersbevisninger. Han ble også overrakt en sum på 200 000 $ og en eiendom på 12 000 ha i Florida.

Under julirevolusjonen i 1830 tok den aldrende La Fayette igjen kommandoen over nasjonalgarden, men uten større faglig eller politisk suksess. I 1834 holdt han sin siste politiske tale – et forsvar for polske politiske flyktninger. La Fayette døde i Paris 20. mai 1834, og ligger gravlagt på Picpus-kirkegården i Paris.

Ettermæle

I USA ble La Fayette en folkehelt i levende live, og hans ry som en av de store menn i amerikansk historie har ikke blekna med åra. Ett tegn er det store antall fylker, byer og steder over hele USA som bærer navnet Lafayette, Fayette, eller Fayetteville. Foran det hvite hus og i mange andre byer er det reist statuer over La Fayette. 6. august 2002 – på et tidspunkt da forholdet mellom Frankrike og USA var heller kjølig – utnevnte George W. Bush La Fayette til æresborger av USA.