|
|
| (5 intermediate revisions by the same user not shown) |
| Line 1: |
Line 1: |
| − | '''Alois Hudal''' (født 31. mai 1885 i [[Graz]] i [[Steiermark]] i [[Østerrike]], død 19. mai 1963 i [[Roma]] i [[Italia]]) var en [[katolsk]] teolog og [[titularbiskop]]. Etter [[andre verdenskrig]] hjalp han en rekke krigsforbrytere fra [[Tysklands historie (1933–1945)|Nazi-Tyskland]] i å flykte, særlig til Sør-Amerika. | + | [[File:304-23.jpg|thumb|Alois Hudal]] |
| | + | '''Alois Hudal''' (født 31. mai 1885 i [[Graz]] i [[Østerrike]], død 19. mai 1963 i [[Roma]] i [[Italia]]) var en katolsk teolog og titularbiskop. Etter [[andre verdenskrig]] hjalp han en rekke krigsforbrytere fra [[Nazi-Tyskland]] med å flykte, særlig til Sør-Amerika. |
| | | | |
| − | == Tidlig karriere==
| + | De viktigste endestasjoner for de fluktruter som Hudal var behjelpelig med å sende folk i vei på, var [[Argentina]], [[Brasil]], [[Spania]], [[Egypt]] og [[Syria]]. Dette fluktrutenettverket var det samme som blant annet [[Josef Mengele]], [[Adolf Eichmann]], [[Hans-Ulrich Rudel]], [[Franz Stangl]] og [[Klaus Barbie]] benyttet seg av. |
| | | | |
| − | Hudal studerte katolsk teologi i Graz fra 1904 til 1908, og ble presteviet 19. juli 1908. I 1911 promoverte han til [[dr. theol.]] og dro i studieøyemed til det [[Collegio Teutonico di Santa Maria dell'Anima|tyske prestekollegiet ''Santa Maria dell'Anima]]'' i Roma. Der tok han nok en doktorgrad og [[habilitering|habiliterte]] seg innen fagområdet [[Det gamle testamente]]. | + | Alois Hudal døde i Roma i 1963. I sine posthumt utgitte memoarer avviser han nasjonalsosialismen, men han holder samtidig fast på en forbindelse mellom kristendom og nasjonalsosialisme som idé, og ved sin antibolsjevisme. |
| | | | |
| − | Deretter befattet Hudal seg inngående med østkirkene, og var tiltenkt en lærestol ved [[Universität Wien]] for dette emne. Da denne lærestolen likevel ikke ble opprettet, ble han i 1919 professor for Det gamle testamente i Graz.
| + | [http://en.wikipedia.org/wiki/Alois_Hudal Wikiartikkel] |
| | | | |
| − | I 1923 ble Hudal kalt til rektor ved kollegiet ''Santa Maria dell'Anima''. I de følgende år arbeidet han for å styrke kollegiet som det åndelige sentrum for geistlige i Roma med bakgrunn fra de tysktalende land. Her ble han også kjent med Eugenio Pacelli ([[Pius XII]]), som var pavelig [[nuntius]] først i [[München]] og så i [[Berlin]], og som ble valgt til [[pave]] i 1939. Det var Pius XII som skulle bispevie ham i 1933.
| + | =='''Oppgaver'''== |
| | + | [[Oppgave 200-74]]<br> |
| | + | [[Oppgave 304-23]]<br> |
| | | | |
| − | == Forholdet til nasjonalsosialismen ==
| + | {{DEFAULTSORT:Hudal, Alois}} |
| − | Hudals hadde en tvisynt holdning til [[nasjonalsosialismen]].
| |
| − | | |
| − | På den ene side erkjente han farene som lå i læren til nasjonalsosialistiske ideologer som [[Alfred Rosenberg]]. Han var blant de første som gikk inn for at Rosenbergs lære og standpunkter som ble avledet av den måtte fordømmes av Den katolske kirke. Hudal var blant dem som gikk inn for at [[Vatikanet]]s [[kongregasjonen for troslæren|kongregasjon for troslæren]] skulle føre opp slike verker på kirkens [[Index_Librorum_Prohibitorum|liste over forbudte bøker]]. Dette skjedde da også: Rosenbergs ''Mythos des XX. Jahrhunderts'' ble fordømt i 1934, og kort tid etter også [[Ernst Bergmann]]s bok om den tyske nasjonale kirke.
| |
| − | | |
| − | På den annen side mente Hudal å finne sammenfallende interesser mellom nasjonalsosialismen og den katolske kirke hva gjaldt avvisningen av [[liberalisme|liberalistisk]] ideologi, og [[kommunisme]]. I boken «Die Grundlagen des Nationalsozialismus» beskrev han i 1936 hvordan han så for seg en symbiose mellom nasjonalsosialisme og katolisisme. Denne boken, som inneholdt en dedikasjon til [[Adolf Hitler]], gav ham et tvilsomt rykte.
| |
| − | | |
| − | Side om side med lovord om Hitler var boken samtidig avvisende til de nyhedenske ideologer innen nazistpartiet. Hudals tanker om brobygging mellom kristendom og nazisme gjorde ham til en «outsider» innen Den katolske kirke, og hans karriere gikk i stå.
| |
| − | | |
| − | Man finner også antijødiske utfall i hans skrifter fra 1930-tallet.
| |
| − | | |
| − | == Flukthjelper for naziforbrytere ==
| |
| − | Etter krigsslutt ble Hudal en flukthjelper, og betegnet senere sine handlinger som uttrykk for nestekjærlighet (''caritativen Akt der Nächstenliebe''). I mars 1948 satte han sammen et ''«Merkblatt für Auswanderer»'' der han førte opp viktige tips om hvordan flyktninger kunne oppnå assistanse fra katolske institusjoner. Hudal betraktet de nazistiske etterlyste som om de var politisk forfulgte som «ofte var helt uten noen personlig skyld, og kun hadde vært utførende organer for de ordrer de fikk fra overordnet hold, og derfor ble benyttet som soningsoffer for store feilutviklinger innen systemet». Videre fremhevet han nytteverdien av SS-folk i kampen mot «den antikristelige bolsjevisme».
| |
| − | | |
| − | De viktigste endestasjoner for de fluktruter som Hudal var behjelpelig med å sende folk i vei på, var [[Argentina]], [[Brasil]], [[Spania]], [[Egypt]] og [[Syria]]. Hva enten Hudal selv var aktiv i de følgende navngittes flukt eller ikke, var dette fluktrutenettverket det samme som blant annet [[Josef Mengele]], [[Adolf Eichmann]], [[Hans-Ulrich Rudel]], [[Franz Stangl]] og [[Klaus Barbie]] klarte å benytte seg av.
| |
| − | | |
| − | Hudal skrev også artikler for det tyske emigranttidsskriftet [[Der Weg]] i [[Buenos Aires]]. Andre som bidro til dette tidsskriftet var de flyktede etterlyste nazister [[Johann von Leers]] og [[Gerhard Bohne]].
| |
| − | | |
| − | Det var relativt godt kjent på de høyeste nivåer innen europeisk etterkrigspolitikk at det fantes et slikt fungerende fluktnettverk. Dette var kjent både i Østerrike, Tyskland og Italia.
| |
| − | | |
| − | En påstand om at Hudal skulle ha hjulpet [[Martin Bormann]] til å flykte til Sør-Amerika viste seg å være en feilaktig spekulasjon.
| |
| | | | |
| − | Etter sterkt politisk påtrykk trakk Hudal seg tilbake fra rektorposten ved Santa Maria dell'Anima i 1952.
| |
| − |
| |
| − | Alois Hudal døde i Roma i 1963. I sine [[posthum]]t utgitte memoarer avviser han nasjonalsosialismen, men han holder samtidig fast på en forbindelse mellom kristendom og nasjonalsosialisme som idé, og ved sin antibolsjevisme.
| |
| − |
| |
| − | [[Oppgave 304-23]]
| |
| − |
| |
| − | {{DEFAULTSORT:Hudal, Alois}}
| |
| | [[Category:Født 1885]] | | [[Category:Født 1885]] |
| | [[Category:Død 1963]] | | [[Category:Død 1963]] |
| | + | [[Category:Menn]] |
| | + | [[Category:Østerrikere]] |
| | + | [[Category:Slemme folk fra Østerrike]] |
| | [[Category:Østerrikske katolske biskoper]] | | [[Category:Østerrikske katolske biskoper]] |
| | [[Category:Andre Verdenskrig]] | | [[Category:Andre Verdenskrig]] |
| | [[Category:Historiske Fjes 200]] | | [[Category:Historiske Fjes 200]] |
| | [[Category:Historiske Fjes 304]] | | [[Category:Historiske Fjes 304]] |
Alois Hudal (født 31. mai 1885 i Graz i Østerrike, død 19. mai 1963 i Roma i Italia) var en katolsk teolog og titularbiskop. Etter andre verdenskrig hjalp han en rekke krigsforbrytere fra Nazi-Tyskland med å flykte, særlig til Sør-Amerika.
De viktigste endestasjoner for de fluktruter som Hudal var behjelpelig med å sende folk i vei på, var Argentina, Brasil, Spania, Egypt og Syria. Dette fluktrutenettverket var det samme som blant annet Josef Mengele, Adolf Eichmann, Hans-Ulrich Rudel, Franz Stangl og Klaus Barbie benyttet seg av.
Alois Hudal døde i Roma i 1963. I sine posthumt utgitte memoarer avviser han nasjonalsosialismen, men han holder samtidig fast på en forbindelse mellom kristendom og nasjonalsosialisme som idé, og ved sin antibolsjevisme.
Wikiartikkel
Oppgaver
Oppgave 200-74
Oppgave 304-23
