|
|
| (4 intermediate revisions by 2 users not shown) |
| Line 1: |
Line 1: |
| | + | [[File:Konstantin V.jpg|thumb]] |
| | + | '''Konstantin V''' «Kopronymos» (gresk for «Gjødsel») (f. 718 – 14. september 775) var en østromersk keiser som regjerte fra 741 til 775. Konstantin var sønn og etterfølger av keiser [[Leo III]], og far til keiser [[Leo IV]]. Han huskes spesielt for sin brutale gjennomføring av ikonoklasmen. |
| | | | |
| − | '''Konstantin V''' «Kopronymos» ([[Gresk språk|gresk]] for «Gjødsel») (f. [[718]] – [[14. september]] [[775]]) var en [[det østromerske riket|østromersk]] keiser fra [[741]] til 775. Konstantin var sønn og etterkommer til keiser [[Leo III (keiser)|Leo III]] og huskes spesielt for sin brutale gjennomføring av [[ikonoklasme]]n.
| + | [http://en.wikipedia.org/wiki/Constantine_V Wikiartikkel] |
| − | | |
| − | == Bakgrunn ==
| |
| − | Leo III som gjorde Konstantin til med-regent i [[720]] og da han døde i 741 ble Konstantin enehersker. For å skape allierte mot araberne trolovet Leo III i [[732]] sønnen med datteren til kongen (''Chagan'') av [[Khazar]]-stammen, et tyrkisk folk som hadde konvertert til [[jødedom]]men. Datteren ble deretter gjort til en kristen og ble gjendøpt som Irene. I [[750]] ga hun Konstantin en sønn og arving, [[Leo IV (keiser)|Leo IV]]. Utover dette politiske ekteskapet fremmet Leo III sin sønn på mange måter; han involverte ham i militære hærtok og Konstantin var til stede ved [[slaget ved Akroinos]] i 740. Han ble også involvert i det juridiske arbeidet. Etter sigende hadde han en lidenskap for hesteridning.
| |
| − | | |
| − | == Kamp om makten ==
| |
| − | Til tross for Konstantin var den utvalgte etterfølger måtte han snart slåss for sin rett til å regjere med sin svoger [[Artabasdus]], kommandøren av hæravdelingen i [[Opsikion]]-distriktet. Ved å være gift med datteren til Leo III, Anna som han hadde to sønner med, hadde Artabasdus allerede nær tilknytning til keiserfamilien, foruten at han hadde et tak på hovedstaden, støtte fra patriarken [[Anastasios]] og ikke minst militær støtte.
| |
| − | | |
| − | Artabasdus angrep hæren mens den var på krigstokt mot araberne i [[Anatolia]]. Artabasdus erklærte at Konstantin var blitt drept i et slag og tok makten i [[Konstantinopel]]. Konstantin klarte å flykte til [[Isauria]], samlet sine allierte, hæravdelingene fra [[Anatolikon]] og [[Thrakesion]], og beleiret hovedstaden i [[742]]. I løpet av [[743]] hadde han gjenerobret byen, fanget Artabasdus og fikk øynene hans og til hans to sønner stukket ut.
| |
| − | | |
| − | == Reorganisering av hæren ==
| |
| − | Med makten i egne hender kunne Konstantin konsentrere seg med reorganiserte militæret, ''themes'', imperiets militærdistrikter, og dannet nye divisjoner kalt ''tagmata''. Han organiserte disse slik at de ville bli vanskelige å misbruke i konspirasjoner. I [[746]] invaderte han [[Syria]] og erobret byen i [[Germanikeia]]. I [[747]] beseiret den bysantinske flåten araberne og jagde dem fra [[Kypros]]. Han erobret landområder fra araberne i [[751]] som på denne tiden var involvert i innbyrdes krig. I [[752]] gikk han inn i [[Armenia]] og [[Mesopotamia]], okkuperte [[Theodosioupolis]] og [[Melitene]]. Konstantin beseiret også bulgarerne ved [[Anchialus]] i [[763]].
| |
| − | | |
| − | == Ikonoklasme ==
| |
| − | Etter at Konstantin hadde sikret imperiet mot den muslimske trusselen vendte han seg mot innenrikspolitikken og gjenopptok farens [[ikonoklasme]] (forbudet mot religiøse bilder og ikoner). Hva som personlig motiverte ham er usikkert, men et [[pest]]utbrudd i årene [[746]]-[[747]] kan ha vært en faktor. Han fikk skrevet sin egen traktat, ''Peuseis'' (''Undersøkelsene''), og noen fragmenter fra denne har overlevd.
| |
| − | | |
| − | I 753 kalte han sammen et kirkemøte, Hiereia-konsilet, med ikonoklastiske biskoper og geistlige, et av de minste kirkemøter noensinne, og hvor patriarken av Konstantinopel unnlot å møte og ingen annen patriark heller. De 338 biskopene som var til stede ga sin støtte til dets ''Horos'' (''Definisjon''), som har overlevd ved at det er bevart i det ikonofile konsilet i [[Nikaea]] i [[787]]. Her proklamerte Konstantin at handlingen med å dyrke og ære ikoner var [[kjetteri]]. Det ble fastslått at det var umulig å skildre [[Jesus Kristus|Kristus]] i kunsten, og videre at også avbildninger av helgener var kjetteri. Konstantin erklærte også at [[relikvie]]r og bønn til helgene var kjettersk.
| |
| − | | |
| − | Øyensynlig med personlig dedikasjon fikk Konstantin en pøbelgjeng i [[765]] til å lynsje og torturerte en munk og eremitt ved navn [[Stephen den yngre]] til døde. Konstantin synes å ha satt i gang en generell forfølgelse av munker, muligens som både et uttrykk for ikonoklastiske politikken og samtidig at han var motstander av munkevesenet som sådan.
| |
| − | | |
| − | Påbudet var ikke populært hos befolkningen i alminnelighet. Et mislykket kuppforsøk mot Konstantin ble avslørt i [[766]] og hvor patriarken selv var implisert.
| |
| − | | |
| − | == Ettermæle ==
| |
| − | Det er vanskelig å bedømme Konstantin som hersker over det østromerske riket. Han fikk gjennomgående hatsk behandling av ikonofile tekster som ble skrevet etter hans døde. Fra omtalen i tekster i verker som ''Theophanes’ krøniker'', ''Livet til Stephen den yngre'', og ''Antirrhetici'' av patriarken [[Nikephoros]] blir han beskrevet som den typiske ondskapsfulle [[tyrann]], brennmerket med nedlatende kallenavn, og husket spesielt for sin brutale behandling av munkene.
| |
| − | | |
| − | Til tross for de partiske skriftene står Konstantin fram som en hersker med betydelig suksess. Han regjerte i lang tidsepoke, fikk betydelige seirer mot araberne og bulgarerne, og hadde nok markante lederegenskaper. Han flyttet syrere til Bysantium etter at han erobret Germanikeia, han fikk grekere til å flytte til Konstantinopel etter pestens herjinger, og lot slavere bosette seg innenfor imperiet. Han lot [[akvedukt]]en i [[Valens]] bli reparert etter at den hadde vært ødelagt siden [[626]].
| |
| − | | |
| − | Som hans far hadde arrangert ekteskapet med Irene skaffet han selv i [[769]] sin sønn [[Leo IV (keiser)|Leo]] en kone fra [[Hellas]] og i [[771]] fødte hun en sønn, Konstantin, og han kunne se at dynastiet var sikret. Da hans egen Irene døde tok han til seg en ny hustru, Maria, og da hun også døde, giftet han seg med Eudokia som var meget fruktbar og fødte ham fem sønner.
| |
| − | | |
| − | Konstantin døde den [[14. september]] [[775]] mens han var på hærtokt mot bulgarerne. De som forsvarte ikonene betraktet hans død som en guddommelig straffedom. De spredte ryktet at han hadde gitt fra seg avføring i fontenen da han ble døpt og de begynte å kalle ham for «Kopronymus», kallenavn for «Gjødsel».
| |
| − | | |
| − | Da den andre epoken med ikonoklasme brøt ut ble minnet om Konstantin sterkt forbedret, men da ikonene igjen ble restaurert i [[843]] ble Konstantins [[sarkofag]] brutt opp og hans etterlatenskaper brent og deretter kastet på sjøen.
| |
| | | | |
| | + | =='''Oppgaver'''== |
| | + | [[Oppgave 200-123]]<br> |
| | + | [[Oppgave 826-7]]<br> |
| | | | |
| | + | [[Category:Menn]] |
| | + | [[Category:Grekere]] |
| | + | [[Category:Bysantinske keisere]] |
| | [[Category:Født 718]] | | [[Category:Født 718]] |
| | [[Category:Død 775]] | | [[Category:Død 775]] |
| | [[Category:Isauriske dynasti]] | | [[Category:Isauriske dynasti]] |
| − | [[Category:Automatisk hentet fra norsk wikipedia]] | + | [[Category:Historiske Fjes 200]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 826]] |
