|
|
| (11 intermediate revisions by the same user not shown) |
| Line 1: |
Line 1: |
| | [[File:Axel Sparre - Karl den XII, 1682-1718, kung av Sverige.jpg|thumb|300px|Karl XII, malt av [[Axel Sparre]] i 1715.]] | | [[File:Axel Sparre - Karl den XII, 1682-1718, kung av Sverige.jpg|thumb|300px|Karl XII, malt av [[Axel Sparre]] i 1715.]] |
| | | | |
| − | '''Karl XII''' (født 27. juni 1682 - død 11. desember 1718) var [[Sverige]]s konge fra [[1697]] frem til sin død. Sammen [[Gustav II Adolf]] er han [[Sverige]]s mest kjente krigerkonge. Han ledet [[Sverige]] gjennom en serie forsvarskriger under [[Store nordiske krig]], utløst av at den østlige rikshalvdelen (dagens [[Finland]] og [[Baltikum]]) ble truet av [[Russland]]. Han ble skutt under beleiring av [[Fredriksten festning]] [[11. desember]] [[1718]]. Det finnes en rekke teorier om hvordan han ble drept; mange mener at han falt for en kule fra egne rekker. Den mest sannsynlige morderen er da etter flere forskeres mening den [[Frankrike|franskfødte]] [[offiser]]en André Sicre som antagelig handlet på oppdrag fra Fredrik av Hessen, kongens svoger. | + | '''Karl XII''' (født 27. juni 1682 - død 11. desember 1718) var [[Sverige]]s konge fra [[1697]] frem til sin død. Ved siden av [[Gustav II Adolf]] er han [[Sverige]]s mest kjente krigerkonge. Han ledet [[Sverige]] gjennom en serie forsvarskriger under [[Den store nordiske krig]], utløst av at den østlige rikshalvdelen (dagens [[Finland]] og [[Baltikum]]) ble truet av [[Russland]] under [[Peter den Store]], og hans allierte [[August II av Polen]]. Han ble skutt under beleiring av [[Fredriksten festning]] [[11. desember]] [[1718]]. Han var eldste sønn av [[Karl XI]] og [[Ulrika Eleonora av Danmark|Ulrika Eleonora]]. |
| − | | |
| − | Karl XII var sønn til [[Karl XI]] og den danskfødte [[Ulrika Eleonora av Danmark|Ulrika Eleonora d.e.]]. Han var ugift og barnløs, slik at hans etterfølger ble søsteren [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora d.y.]]
| |
| − | | |
| − | Soldatene i Karl XIIs hær ble i ettertid kalt [[karolinerne]].
| |
| − | | |
| − | ==Oppvekst==
| |
| − | Karl XII ble født på [[slottet Tre Kronor]] den [[17. juni]] [[1682]], som første sønn av [[Karl XI]] og [[Ulrika Eleonora av Danmark|Ulrika Eleonora]] og annet barn etter søsteren [[Hedvig Sofia]]. Da Karl XI fikk høre at han hadde fått en sønn, skrev han følgende i sin almanakk:
| |
| − | ''Den 17 juni, som var om lördagsmorgonen klockan tre fjärdingar på sju, blev min gemål förlossad och födde en son. Gud vare därför innerligen tack och lov, som haver hulpit henne, han hjälpe henne snart till sin förra hälsa igen!''
| |
| − | | |
| − | Prinsen vokste opp sammen med søsteren sin, og moren tok seg selv av barna sine, noe som var uvanlig på denne tiden. Han fikk raskt flere søsken. De neste tre årene ble tre nye prinser født, men disse døde allerede sommeren [[1685]] av en smittsom sykdom. Dette førte til at dronningen i sorg trakk seg mer og mer tilbake. Karl ble oftere ensom, og fikk større anledning til å utforske ting på egen hånd. I [[1688]] ble kongeparets siste barn født, en prinsesse som fikk navnet etter sin mor. Samme år fylte Karl seks, og kongen besluttet at han skulle flyttes ut fra barneværelset til sin egen fløy. Han fikk god, grundig undervisning.
| |
| − | | |
| − | Karl XII var et begavet barn og lærte seg flytende [[latin]], [[tysk]] og [[fransk]] og fikk god innsikt i [[teologi]] og kristendommen, som var grunnlaget for hele hans oppvekst, argumentasjon, administrasjon, handel og [[politikk]]. Spesielt interesserte han seg for [[matematikk]] og den [[militær]]e [[undervisning]]en. Han utviklet også gode fysiske egenskaper ved å være med faren på [[jakt]] og lange rideturer. Etter at hans mor, dronning [[Ulrika Eleonora av Danmark|Ulrika Eleonora d.ä.]] døde i [[1693]], og siden faren var opptatt med å styre riket, tok [[Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp|Hedvig Eleonora]] hånd om [[prins]]ens og hans søskens oppdragelse. De tre kongebarna fikk, på grunn av dette, sterke bånd til sin farmor, som de gjennom hele livet sto nær.
| |
| − | | |
| − | ==Formynderstyrelsen==
| |
| − | [[5. april]] [[1697]] døde Karl XI, og femtenårige Karl XII ble snart etter utropt til Sveriges konge. Faren hadde ordnet en formynderstyrelse som besto av enkedronningen (med to stemmer) og de fem kongelige rådgiverne, [[Bengt Gabrielsson Oxenstierna]] (president i rådet), [[Kristofer Gyllenstierna]], [[Fabian Wrede d.ä.]], [[Nils Gyldenstolpe]] og [[Lars Wallenstedt]]. Samarbeidet i formynderstyrelsen fungerte ikke bra, noe som delvis bygget på den harde kritikken rådet fikk som [[Karl XI]]s formyndere. De forsøkte å løse dette ved å ofte kalle inn den unge kongen til ulike møter og saker så han selv kunne uttale seg i ulike spørsmål. Snart fant de ut at det kunne være lettere å la kongen selv overta regjeringsansvaret.
| |
| − | | |
| − | På riksdagen som i anledning av Karl XIs begravelse ble arrangert i november 1697 ble forslaget om at kongen umiddelbart skulle anses som myndig lagt frem. Forslaget ble godkjent av samtlige. Den [[14. desember]] [[1697]] ble Karl XII kronet til konge i [[Storkyrkan|Stockholms Storkyrka]]. I seremonien ble hans stilling som eneveldig [[konge]] fremhevet ved at han ikke avga noe ''konungaförsäkran'' og at han selv satte kronen på sitt eget hode.
| |
| − | | |
| − | ==Fredsårene==
| |
| − | [[Fil:Karl XII 1697.jpg|thumb|300px|Karl XII, malt i [[1697]] av [[David Klöcker Ehrenstrahl]].]]
| |
| − | Helt uerfaren tiltrådte Karl XII sitt embete, under ganske vanskelige indre og ytre forhold. Han lovet seg selv å følge i sin fars fotspor, både når det gjaldt styre, arbeidsdisiplin, det enkle levesettet og mosjon. Akkurat som sin far var han skeptisk til rådgivere og det gamle kongelige rådet mistet derfor nesten all innflytelse. Bare de to statsrådene han selv hadde utnevnt og som sto ham nærmere enn noen, [[Carl Piper]] for innenrikssaker, og [[Thomas Polus]] når det gjaldt utenrikspolitikken, hadde stor innflytelse over ham. Han fikk også mange råd om at han burde gifte seg, og mange fra Europas adel tok med seg sine gifteklare døtre og besøkte ham. Rådgiverne hans mente at han helst burde gifte seg med ei [[Danmark|dansk]] eller [[Holstein-Gottorp|holsteinsk]] prinsesse, for å knytte enda sterkere bånd, ettersom hans bestemor [[Hedvig Eleonora av Holstein-Gottorp|Hedvig Eleonora]] var fra Holstein-Gottorp og hans mor var dansk. Karl XII skjøv imidlertid alle gifteplanene fra seg, og svarte at han var for ung til å gifte seg som femtenåring.
| |
| − | | |
| − | Våren [[1698]] kom hans fetter [[hertug]] [[Fredrik IV av Holstein-Gottorp]] for å gifte seg med kongens søster, prinsesse [[Hedvig Sofia]]. Dette ble et avbrudd i kongens ellers pliktoppfyllende, arbeidsomme og ensomme liv. Hertugen var livsglad og likte fest og drikke. Han lokket sin unge slektning med på en del meget omtalte fornøyelser, senere kjent i Sverige som «det holsteinske raseri», men dette opphørte da brudeparet dro hjem til hertugens slott igjen i september samme år.
| |
| − | | |
| − | Sverige ble stort sett styrt slik Karl XI hadde styrt det. Det ble sagt om Karl XII at «han är precis som sin far», og dette tok han som en kompliment. Noen hadde håpet at den nye kongen skulle bli mildere, redusere sin makt, avvikle konfiskeringen av eiendommer og sette ned skattene, men alt ble gjort til skamme. Allerede fra begynnelsen tålte kongen ingen begrensninger i sin suverenitet, og de samme tendensene ble ytterligere forsterket mot slutten av hans regjeringstid.
| |
| − | | |
| − | Når det gjaldt religion, var Karl XII nøye; også her fulgte han i sin fars fotspor. Under krigen i Polen befalte han i et skriv (datert [[7. juni]] [[1706]]) til rådet i Stockholm at de skulle ha oppsikt med [[pietisme|pietistene]] samt forby svenske studenter å reise til de tyske akademikerne som hadde fargede ansatt. Karl XII sørget også for å revidere den svenske bibeloversettelsen fra 1541 ([[Gustav Vasas bibel]]), til en oversettelse som senere er kjent som [[Karl XIIs bibel]]. Den ble ferdig revidert og trykt i [[1703]] og var den offisielle svenske kirkebibelen frem til [[1917]]. Altså ble den lest i over 200 år av mennesker med svensk som morsmål.
| |
| − | | |
| − | Kongen la i løpet av sitt første styreår mye arbeid ned i å forminske nøden og avhjelpe sultkatastrofene som hadde rammet store deler av landet etter flere uår. Mye av budsjettet ble brukt til å bygge på og fornye [[Stockholms slott]] etter den store brannen [[7. mai]] [[1697]]. Ved utbruddet av den [[Store nordiske krig]] ble disse fredelige aktivitetene til dels avbrutt, og den [[16. april]] [[1700]] reiste Karl XII fra Stockholm, som han aldri skulle få se igjen. Under de følgende årene brevvekslet han flittig med rådet i Stockholm. Han forsøkte å lede det på avstand, men hans oppmerksomhet var naturlig nok rettet mye på krigføring og utenrikspolitikken.
| |
| − | | |
| − | ==Utenrikspolitiske valg==
| |
| − | [[Fil:Carl XII of Sweden.jpg|thumb|200px|''Karl XII i år [[1700]]'', malt av [[David von Krafft]] i [[1706]]]]
| |
| − | Til og med i utenrikspolitikken prøvde Karl XII å få veiledning fra farens politiske system. Faren hadde forsøkt å ha en nøytral holdning i [[Vesteuropa]]s store konflikter, ha et godt forhold til sjømaktene [[Storbritannia|England]] og [[Nederland]] og om mulig også til [[Frankrike]]. [[Danmark]] ble dessuten holdt under oppsikt.
| |
| − | | |
| − | I [[1698]] ble Sveriges tidligere forbund med sjømaktene og Danmark fornyet, og det ble dannet et nytt med Frankrike. Samtidig var det allment kjent og angitt at den svenske kongens ønske var å føre en fredelig og vennskapelig politikk på alle hold. Selv var Karl XII, da han ble gitt kongemakten, helt uerfaren i [[utenrikspolitikk]]. Han var, under hele sin livstid, usedvanlig rettferdig og ordholden på alle områder.
| |
| − | | |
| − | Dessverre var ikke Sveriges [[diplomat]]er i utlandet særlig oppmerksomme på denne tiden. Deres oppmerksomhet var nesten utelukkende rettet mot den gamle tvisten mellom Danmark og [[Holstein-Gottorp]], som på forsommeren [[1697]] ble ytterligere forverret. Dette førte bl.a. til lange, men resultatløse, forhandlinger under en [[kongress]] i [[Pinneberg]]. Uoverensstemmelsene mellom huset Gottorp og Danmark hadde i lang tid hovedfokuset i Sveriges utenrikspolitikk, uten at man ble oppmerksom på de konfliktene som truet fra andre hold.
| |
| − | | |
| − | ===Krigsutbruddet===
| |
| − | Allerede i tiden før Karl XIs død forsøkte Danmark i hemmelighet å knytte forbindelser med [[Russland]] for på den måten å vinne makt i krigen mot Sverige. Den svenske regjeringens fokus på Holstein-Gottorp ga Danmark ytterligere anledning til å styrke denne forbindelsen, noe som førte til at [[Peter I av Russland|tsar Peter]] under sin lange vesterlandske reise (1697-98) ikke gjorde noen egentlige fremsteg. Samtidig begynte [[August den sterke]], [[konge]] av [[Polen]] og [[kurfyrste]] av [[Sachsen]], støttet av den landsflyktige [[Livland|livlandske]] [[adelsmann]]en og [[politiker]]en [[Johann Patkul]], å planlegge en erobring av Livland. Hans forslag om et angrepsforbund mot Sverige falt i god jord i [[København]] og [[Moskva]], og delvis også i [[Berlin]]. I løpet av sommeren og høsten 1699 ble det i dyp hemmelighet forhandlet frem allianser mellom Danmark, Russland og kong August. I februar [[1700]] angrep så de sachsiske troppene [[Riga]], og i mars samme år gikk kong [[Frederik IV av Danmark og Norge|Fredrik IV av Danmark]] med væpnet makt inn mot hertugen av Holstein-Gottorp. Dermed hadde den [[store nordiske krig]] startet, som skulle komme til å vare frem til [[1721]].
| |
| − | | |
| − | ===Danmark===
| |
| − | Alle de truende forberedelsene og planene fra Sveriges naboland foregikk uten at de svenske diplomatene hadde anelse om det. Angrepet fra Danmark kom derfor fullstendig overraskende. Karl XII besluttet å midlertidig slå hardt tilbake mot [[Danmark]], mens han sendte svenske tropper fra [[Finland]] til [[Livland]] for å styrke forsvaret der. Han sørget også for å styrke og utruste den svenske flåten i [[Karlsberg]], og sendte samtidig diplomater som ba om støtte til flåten fra Sveriges allierte, [[England]] og [[Nederland]]. Da de alliertes flåte hadde kommet til [[Øresund]], lyktes [[Karl XII]], ved hjelp av [[Hans Wachtmeister]], som på kongens befaling foretok en vågsom seilas gjennom [[Flintrännan]], å forene sin flåte med denne, til tross for danskenes forsøk på å hindre dette. Den [[25. juli]] [[1700]] ble det under kongens personlige ledelse gjennomført en ilandstigning på [[Humlebæk]] med 4 300 mann. Svenskene møtte svak motstand, og trusselen mot [[København]] tvang Fredrik IV til å lystre sjømaktenes krav. [[8. august]] [[1700]] ble ''freden i Traventha'' sluttet med hertugen av Holstein-Gottorp, der han bandt seg til å gi opp forbundet med Sveriges fiender.
| |
| − | | |
| − | ===Støtte til Østersjøprovinsene===
| |
| − | Da Karl XII etter denne raske suksessen forberedte en ekspedisjon til Livland for å støtte provinsen, ble han i [[Blekinge]] nådd av nyheten om at [[Peter I av Russland|tsar Peter]] forberedte krig og begynte å beleire [[Narva]]. Litt senere, da han gikk i land ved [[Pernau]], fikk han også vite at danskene hadde gitt opp sin fruktløse beleiring av Riga. Karl XII bestemte seg for å komme Narva til unnsetning. Ved ankomsten til Narva-traktene gikk han umiddelbart til angrep på de russiske linjene, og under [[Carl Gustaf Rehnskiöld]]s ledelse vant svenskene [[20. november]] [[slaget ved Narva]], en av de største seirene i svensk militærhistorie. I løpet av vintermånedene, mens Karl XII i traktene rundt [[Tartu]] (selv oppholdt han seg mye i slottet [[Lais]]) oppøvde og trente sine tropper, styrket kong August igjen sitt forbund med tsar Peter. Ved et personlig møte med ham i [[Birsen]], tidlig i [[1701]], fikk han et løfte av tsaren om økonomisk hjelp og russiske hjelpetropper for å gjenerobre Riga. De planla at samtidig som kong August gjorde dette, skulle tsar Peter forvirre og uroe svenskene ved å angripe den svenske Østersjøprovinsen [[Ingermanland]]. Imidlertid besluttet Karl XII å oppsøke og knuse kong Augusts egne militære styrker i [[Kurland]], og dro derfor denne sommeren mot traktene rundt Riga. [[9. juli]] [[1701]] gikk han over elva [[Daugava]] med de svenske troppene. På sørsiden av floden møtte han og beseiret den [[Sachsen|sachsiske]] armé i [[slaget ved Düna]]. Etter dette kunne svenskene lett erobre og herske over [[hertugdømme]]t [[Kurland]].
| |
| − | | |
| − | ===Krigspolitiske veivalg===
| |
| − | I [[Italia]] hadde det på dette tidspunktet brutt ut en konflikt som kom til å føre til [[den spanske arvefølgekrigen]], som berørte og omfattet hele [[Vesteuropa]]. Alle parter som var engasjert i denne konflikten arbeidet hardt for å få støtte fra de utenforstående statene. [[August den sterke]] benyttet anledningen og drev et dobbeltspill på høyt nivå, og tilbød sine tjenester vekselvis til begge parter i konflikten, samtidig som han prøvde å få fred med Sverige ved å sende fredsbrev. Han jobbet også for å forsterke sin egen krigsmakt. I Sverige kom det nå frem mange meninger (fremfor alt fra [[Bengt Gabrielsson Oxenstierna]]) om at de burde slutte fred med kong August og forsøke å gripe inn i den vesteuropeiske konflikten i stedet. Karl XII trodde imidlertid at utsiktene til en varig fred med kong August var veldig små, og hadde antakelig rett. Han ønsket heller ikke å oppgi de mulighetene Sverige fikk ved den vesteuropeiske konflikten, som ikke berørte Sverige i det hele tatt. Karl XII besluttet derfor at Sverige så langt det var mulig skulle holde seg nøytralt i konflikten, samtidig som man opprettholdt det gunstige vennskapet med sjømaktene, for å kunne samle alle krefter mot kong August og hans allierte tsar Peter. Av disse to anså han kong August gjennom hans sachsiske sjømakt som både den sterkeste og den mest upålitelige. Han besluttet å slå hardt ned på kongens hær slik at han i fremtiden ikke var noen trussel for Sverige. Han så en mulighet til dette ved å utnytte den innenrikspolitiske opposisjonen i Polen, som hadde bygget seg opp siden August ble konge.
| |
| − | | |
| − | ===Polen===
| |
| − | Da [[Danmark|danskene]] ble tvunget ut av [[Store nordiske krig|krigen mot Sverige]] og russerne ble slått ved [[Slaget ved Narva|Narva]] i [[1700]] fortsatte Karl XII sørover for å gjøre opp med [[Sachsen]]-[[Polen]] og deres konge, [[August den sterke]], i stedet for å fortsette inn i Russland, ettersom han anså polakkene som farligere enn russerne. Han fordelte styrkene sine og sendte noen østover til [[Estland]], [[Latvia]] og [[Litauen]] for å forsvare de svenske områdene der mot russerne og marsjerte selv sørover med en armé på rundt 12 000 mann.
| |
| − | | |
| − | [[Karolinerne|Den karolinske armé]] trente i vinterkvarteret og fortsatte i [[1701]] sørover. Ved [[Daugava]]s overgang brøt det ut et slag med bra utfall for svenskene. Året etter ble polakkene og russerne beseiret ved [[Slaget ved Kliszów|Kliszów]]. Også denne gangen, fortsatt under kong Karl XIIs befaling, fikk krigen et godt utfall for svenskene. Samtidig angrep [[Peter I av Russland|tsar Peter]] det svenske [[Livland]], men ble beseiret i [[slaget ved Gemauerthof]] som følge av at en verdifull russisk forsyning falt i svenske hender. Det ble sluttet fred i [[Warszawa]] i [[1705]], Karl XII avsatte kong August som konge og utropte i stedet [[Stanisław I Leszczyński]], men kong August var ennå ikke beseiret.
| |
| − | | |
| − | Den [[9. juli]] 1702 møtte den svenske armeén på kong Augusts tropper ved byen [[Slaget ved Kliszów|Kliszów]]. Sistnevnte hadde rundt dobbelt så mange soldater. Karl XII visste at man likevel kunne seire ved hjelp av god krigføring. Ved hjelp av list og pågangsmot fikk de fienden til å tro at de var mange flere enn de egentlig var og jaget både den polske og den sachsiske hæren på flukt.
| |
| − | | |
| − | Lenger nordøst falt den svenske festningen Nyenskans i Finskevika i tsar Peters hender. Med denne som grunn bygget han en russisk by ved Østersjøen, slik han lenge hadde ønsket seg. Karl XII sendte bud til troppene sine om å la det være, de kunne alltids vinne tilbake byen en annen gang. Alt gikk imidlertid ikke helt etter kongens plan, og byen [[St. Petersburg]] ble aldri underlagt Sverige.
| |
| − | | |
| − | I [[1706]] marsjerte svenskene inn i [[Sachsen]] fra øst. En ny sachsisk-russisk hær angrep ved [[Slaget ved Fraustadt|Fraustadt]], men tapte grundig gjennom den klassiske [[knipetangsmanøver|knipetangsmanøveren]]. Striden som førte til den andre freden, som avsluttet felttoget og var Karl XIIs høydepunkt, ble utkjempet i [[Altranstädt]] i [[1706]].
| |
| − | | |
| − | Nå håpet det svenske folket på fred. Også fra øst kom det bud om fred, og tsar Peter var villig til å gi tilbake deler av Estland og Lettland for dette. Ingermanland og den nye byen [[St. Petersburg]] ønsket han imidlertid å beholde, noe Karl XII slett ikke godtok. Han rustet opp hæren igjen, fikk nye soldater og nytt utstyr fra Sverige. Deretter fortsatte ferden østover.
| |
| − | | |
| − | ===Karl XIIs russiske felttog===
| |
| − | [[Fil:Karl XII at horse.jpg|thumb|300px|'''Karl XII til hest''']]
| |
| − | I august [[1707]] brøt Karl XII med en stort sett nyvervet og velutrustet [[armé]] opp fra [[Sachsen]]. Han ville ved å beseire tsar Peter fremtvinge en for Sverige fordelaktig og betryggende fred med [[Russland]], og på denne måten også sikre det nyopprettete polske styret. For å klare dette samlet han alle disponible tropper for å kjempe et avgjørende slag mot det russiske rikets sentrale punkt, [[Moskva]]. Dersom han klarte dette, hadde de frem til da veldig lite viktige russiske erobringene i [[de svenske Østersjøprovinsene]] falt av seg selv. I hvilken grad Karl XII gjennom disse operasjonene sørget for et angrep fra [[Finland]] på tsarens leir ved [[Neva]] og uro i det sørlige Russland er usikkert. Uansett regnet han med en ganske langvarig krig. For å på denne måten gjøre regjeringen i Sverige mer handlekraftig enn den hadde vært da han styrte fra Sachsen, sendte han hjem noen av sine mest betrodde menn, [[Arvid Horn]] for å inntre i rådet og [[Magnus Stenbock]] for å styre som [[guvernør]] i [[Skåne]] for å holde oversikt over opprørs- og erobringsplaner som alltid fantes i dette truende området.
| |
| − | | |
| − | Russerne prøvde å hindre den svenske hæren ved å sette opp forsvar ved elveoverganger og ved å angripe enslige svenske topper, men først og fremst benyttet de seg av [[den brente jords taktikk]] for å utmatte den svenske hæren. Karl XII hadde med seg en hær på over 34 000 menn, og disse trengte mat for å overleve. Kongen beordret [[Guvernør|generalguvernør]]en i [[Riga]], [[Adam Ludwig Lewenhaupt]], til å rykke frem fra [[Kurland]] med sin hær for å forsterke hovedhæren, og samtidig ha med seg betydelige forråd. På denne måten skulle svenskene rykke fremover i Russland. Planen lyktes så langt, og han inntok [[Grodno]] med 600 ryttere. Samtidig som de kom inn vestporten, forsvant tsar Peter i en vogn ut den østre.
| |
| − | | |
| − | Ved overgangen av [[elv]]en Vabitsj, ved byen Golovtsjin, ventet 39 000 russiske soldater på den svenske hæren. Med 39 000 mann mot Karl XIIs 12 500, hvorav bare 500 var med Karl XII, var de ganske sikre på seieren. Svenskene kom, og Karl XII [[Slaget ved Golovtsjin|ledet selv angrepet]]. Svenskene så dette og hans livgarde, så dette og prøvde å flykte. På denne måten falt seieren lett i Karl XIIs hender. Kongen selv syntes det han hadde gjort var en utmerket manøver, og denne seieren ble senere regnet som en av krigens fremste. Etter denne seieren tok kongen det mer med ro, selv om hæren fortsatte videre østover. Proviant og ammunisjon minsket igjen, og veien de gikk var vanskeligere enn de hadde trodd. En dag kom det et sendebud fra [[Tyrkia]]. Den tyrkiske sultanen ville ha vennskapelige forbindelser med Sverige, og Karl XII begynte å vurdere hvorvidt Tyrkia ville inngå et forbund med Sverige mot Russland. Etter å ha rådført seg med sine rådgivere, valgte han å reise sørover, for å så ta Moskva sørfra gjennom [[Ukraina]] eller [[Severien]]. Tyrkias vennskapsinvitasjon hadde han også i bakhodet.
| |
| − | | |
| − | Den [[15. september]] vendte han sørover fra [[Tatarsk]], men fordi han hadde brukt så lang tid på å bestemme seg, hadde tsar Peter samlet opp en hærstyrke i Lewenhaupt og lyktes i å hindre den svenske hæren i [[slaget ved Lesnaja]] den [[29. september]] [[1708]]. Russerne hadde fordelen av at de kunne benytte seg av forrådet som var i Lewenhaupt, mens svenskene var utslitte etter marsjen og hadde lite forråd igjen, både av mat og ammunisjon. Slik ble den svenske hæren ytterligere svekket. Karl XII hadde også sendt fra seg deler av hæren sin, deriblant [[generalmajor]]en [[Anders Lagercrona]] med en sterk fortropp, for å forberede hovedarméens hovedkvarter. Han tok imidlertid feil på veien, noe som førte til at russerne kunne besette det viktige passet ved [[Potjep]], som veien fra [[Severien]] til [[Moskva]] gikk igjennom. Da denne veien ble stengt, besluttet Karl XII å gå til [[Ukraina]] for å fullbyrde forbindelsen med [[Mazepa]]. Han håpet at han der kunne få gode vinterkvarter og så en åpen vei gjennom [[Kiev]] før det ventede angrepet fra [[Polen]]. Mazepa ønsket derimot ikke den svenske hæren inn i sitt eget land og hindret Karl XIIs ankomst noe, noe som førte til at [[Aleksandr Mensjikov]] på tsar Peters befaling fant ut nok til å ødelegge Mazepas hovedstad [[Baturin]]. Samtidig, i begynnelsen av november, klarte Karl XII å seire over russerne i slaget ved [[Mezin]] i kampen for å komme over elven [[Desna]], der russerne forsvarte overgangen. Ødeleggelsen av Baturin førte til at Mazepa ikke lyktes i sitt forsøk på å få med seg alle [[Kosakker|kosakkene]] i sitt opprør mot tsaren. Den svenske hæren ble altså tvunget til å opprette leir og tilbringe vinterkvarteret i et fiendtlig land, der den ble angrepet i mindre angrep, samtidig som mange av soldatene omkom i den harde vinterkulda det året ([[1708]] - [[1709]])
| |
| − | | |
| − | ===Poltava===
| |
| − | Meningene er delte om hva de krigsforetakene Karl XII foretok seg under vinteren førte til, og det er også usikkert hvilke forberedelser han gjorde til sommerens felttog. Det er likevel ganske sikkert at han forhandlet med de [[Zaporozjje|zaporogiske]] kosakkene og Russlands fiender [[Tatarer|krimtatarene]] og at Karl XII prøvde å skynde på kong Stanislaws og con Krassows anmarsj fra Polen gjennom Kiev. I mars [[1709]] vant Karl XII zaporogerne over på sin side, men forsterkningene fra Polen viste seg å være sterkt forsinket. I mai 1709 begynte Karl XII å beleire byen [[Poltava]] ved elva [[Vorskla]], antakelig for å lokke russerne ut på slagmarken. [[Peter I av Russland|Tsar Peter]] rykket ut med en hær på rundt 50 000 mann for å komme den russiske byen til unnsetning. Han ble informert om at [[Karl XII]] hadde skadet foten og derfor ikke kunne føre beleiringen, og dette gjorde at tsaren våget å utfordre svenskene i et feltslag. Han gikk over Vorskla og slo leir nord for Poltava. Selv om den svenske kongen selv ikke hadde mulighet til å ta opp kampen mot tsaren på grunn av den skadede foten som det lett kunne komme blodforgiftning i om såret fikk bakterier i seg, ville han ikke gi fra seg sjansen. Han befalte Rehnsköld å gå til angrep. Angrepet, som ble iverksatt [[28. juni]] med 18 000 svenske soldater, ble avsluttet med nederlag. 8 000 mann døde og 3 000 ble tatt til fanger (blant dem [[Carl Piper]] og Rensköld), og de resterende 7 000 ble tvunget til å marsjere langs Vorskla.
| |
| − | | |
| − | Karl XIIs neste plan var å føre sine tropper inn på tatarenes områder og der mobilisere støtte og fullføre kampen. Imidlertid var hans underoffiserer forvirret og delvis motløse. Da hæren hadde kommet frem til Vorsklas utløp i [[Dnepr]], gikk Karl XII over elva med h00 av sine soldater (samt at et par tusen av Mazepas kosakker fulgte med, på Mazepas eget initiativ) for å komme raskt til tatarenes områder. De øvrige troppene skulle komme senere under [[Adam Ludwig Lewenhaupt]] og [[Carl Gustaf Creutz]]s ledelse. Ettersom kongen ikke lenger var med hovedhæren, ble befalet og resten av hæren grepet av motløshet. Da en russisk hær på rundt 9 000 mann under [[Alexander Mensjikov]]s befaling dukket opp i nord og Mensjikov oppfordret svenskene til å [[Kapitulasjonen ved Perevolotsjna|kapitulere, samtykket man uten forsøk på motstand]], til tross for at den svenske hæren var større enn den russiske. Den [[1. juli]] falt det på denne måten 12 000 svenske soldater samt ca. 11 000 sivile (statstjenestemenn, prester, kokker, hovslagere, flere kvinner og barn) i russisk fangenskap. [[Adam Ludwig Lewenhaupt]], den ledende generalen, besluttet at denne kapitulasjonen skulle kritiseres hardt både av samtiden (ikke minst av Karl XII selv) og etterverdenen. Siden har man ment at den svenske armeen burde ha tatt opp striden med Mensjikov, som var i undertall.
| |
| − | | |
| − | ===Karl XII i Det osmanske riket===
| |
| − | Karl XII og hans 1300 menn fikk en hard reise på vei til [[Bender]] i [[Det osmanske riket]] (dagens [[Tyrkia]]). De gikk gjennom ørkenlandskap, det var lite med vann og mange soldater døde på veien. Høsten [[1709]] passerte de omsider Tyrkias grenser og sultanen [[Achmed III]] tok imot ham som en hedret gjest. Karl XII var i Tyrkia en kjent og aktet feltherre, og nyhetene om [[slaget ved Poltava|nederlaget ved Poltava]] hadde ennå ikke nådd Tyrkia på dette tidspunktet. Derimot fikk kongen omsider bud om at hans eldre søster, [[Hedvig Sofia]]s død. Han trakk seg tilbake for en stund, og Hultmann tiltrådte i hans sted så lenge. Kort etter kom også budet om [[kapitulasjonen ved Perevolotsjna]]. Kongen ble svært opprørt, og skrev til sin lillesøster, [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]] at Lewenhaupt hadde handlet mot hans ordrer. Kongen mistet dessuten mye av sin makt og innflytelse, og ikke minst en del av sitt gode rykte etter denne hendelsen. I Stockholm, derimot, vakte nyheten om nederlaget begeistring og håp om at kongen snart skulle vende hjem igjen. Kongen valgte imidlertid å slå seg ned i [[Bender]] i [[Det osmanske riket]].
| |
| − | | |
| − | Her levde han og hans menn i gode kår i over fem år, ettersom tyrkerne behandlet svenskene like godt som før budskapet om nederlaget ved Poltava kom. Tyrkerne beundret kongens kaldblodighet og snartenkthet og han fikk snart tilnavnet «Jernhodet». Karl XII ventet på nye tropper fra Sverige og håpet på å inngå et forbund med tyrkerne mot tsar Peter. Imidlertid var året 1709 et uår for Sverige, landet ble rammet av hungersnød. Året etter dukket det opp en pest i Russland som spredte seg til Sverige. En tredjedel av Sveriges befolkning bukket under, og det kom ingen nye svenske hærstyrker. Istedet herjet tsar Peter i det nordlige Russland og erobret de ulike svenske provinsene ved Østersjøen. Fremdeles ventet Karl XII. Han satte sitt håp til tyrkerne og håpet at de skulle gå til krig mot Russland, hvilket de til slutt også gjorde. I 1711 gikk tyrkerne til angrep med en armé på 100 000 mann, og de svenske offiserene deltok også. Karl XII var midlertidig ekskludert, ettersom han var fremmed konge og sultanen selv ikke deltok i krigen. Han hadde imidlertid en del å si i krigspolitikken, og det og tyrkernes store hær førte til seier.
| |
| − | | |
| − | Det gikk enda et par år, og å ha Karl XII som gjest i landet krevde mange penger. I ulike offisielle sammenhenger krevde den osmanske sultanen [[Ahmed III]] at Karl XII skulle behandles likeverdig med ham. Dette var uvanlig ettersom alle andre fremmede konger frem til da bare hadde blitt regnet som likeverdige med [[vesir]]en, sultanens nærmeste mann. Samtidig hadde Karl XII en viss innflytelse over krigføringen mot russerne.
| |
| − | | |
| − | Til slutt krevde tyrkerne at kongen skulle forlate landet. Karl XII aktet imidlertid ikke å vende tilbake til hjemlandet som en beseiret konge. Han gikk med på å forlate Tyrkia på betingelse av at han fikk med seg en tyrkisk armé på 50 000 soldater. Tyrkerne syntes naturlig nok at dette var et ganske urimelig krav, og søndag [[1. februar]] omringet tyrkere i byen hovedkvarteret til Karl XII og hans menn. Det første skuddet ble avløst under søndagsgudstjenesten, og svenskene gikk til angrep under Karl XIIs ledelse. Striden hadde liten fremgang, ettersom verken tyrkiske offiserer, som beundret den svenske kongen, eller svenskene, som ikke så meningen med å slåss mot sine tyrkiske venner, ønsket å kjempe. Egentlig var det bare Karl XII som ville stride, for ærens skyld. Det ble stadig vanskeligere for kongen å holde kampen oppe, og til slutt ble han overmannet. Han var såret, og tilbrakte enda et år i Tyrkia i [[Demotika]],( nå heter den Didymoteicho og ligger i Hellas) en by noen dagsritt unna hovedstaden [[Istanbul]].
| |
| − | | |
| − | ===Hjemreise===
| |
| − | Etter fem år i Tyrkia brøt den svenske leiren opp. Den [[20. oktober]] [[1714]] begynte de reisen hjemover. De reiste opp langs [[Oltdalen]] inn i [[Transilvania]]. Få dager senere, den [[27. oktober]] kl. 23.10 i byen [[Pitesti]], tok Karl XII med seg to menn og reiste fra det ganske oppmerksomhetsvekkende og langsomme følget. Under påskudd av at de skulle bestille hester for den etterfølgende hæren, reiste han og to av hans følgesvenner, [[Gustaf Fredrik von Rosen]] og [[Otto Fredrik Düring]], nordover mot Sverige, Karl XII under navnet «kaptein Peter Frisk», mens Gustaf Fredrik von Rosen og Otto Fredrik Düring var kapteinene «Johan Palm» og «Erik von Ungern». For å ikke bli gjenkjent, måtte kongen spille rollen som vanlig soldat og avholde seg fra sine egne strenge leveregler.
| |
| − | | |
| − | I skumringen den [[28. oktober]] kom de frem til byen [[Kenin]] i [[Transilviania]] (dagens [[Romania]]). Her forlot kongen von Rosen med befaling om at han fire timer etter skulle følge etter kongen uten opphold, og fortsatte reisen videre sammen med Düring.
| |
| − | | |
| − | Etter å ha reist fra [[Sebes|Mühlbach]] i [[Siebenbürgen]] til [[Wien]] fortsatte kongen og Düring til hest via [[Bayern]], [[Pfalz]], [[Hessen]], [[Hannover]] og [[Mecklenburg]]. Natt til [[11. november]] [[1714]] kom de endelig frem til [[Stralsund]] i svenske [[Pommern]]. Da hadde de reist 2152 [[km]] på 14 [[døgn]] ved en fantastisk rytterprestasjon der de hadde tilbakelagt mer enn 150 km pr. døgn i gjennomsnitt. Karl XII hadde lyktes med å reise i hemmelighet, og det hadde ikke engang gått bud til Sverige om at han hadde forlatt [[Ungarn]]. Resten av den svenske hæren ankom ikke Pommern før i mars [[1715]].
| |
| − | | |
| − | ===Tilbake i Sverige===
| |
| − | | |
| − | Karl XIIs hjemkomst vakte stor glede blant folket i Sverige, som håpet på fred. Karl XII ønsket imidlertid en ærefull fred, der Sveriges stilling som stormakt ble bevart. Mens han hadde dratt på erobringsferd sørover i Europa hadde [[Peter I av Russland|tsar Peter]] erobret tilbake [[Finland]], Danmark hadde tatt [[Bremen-Verden]] og prøvde å lokke [[Georg I av Storbritannia|Georg av Hannover]] og [[England]] inn i et forbund, samt at [[Fredrik Vilhelm I av Preussen]] rustet opp troppene sine for å angripe Sverige. Kongen hadde mye å forsvare, og dette måtte skje fort.
| |
| − | | |
| − | Karl XII opprettet sitt nye hovedkvarter i [[Lund (by)|Lund]] så han kunne være nær krighendelsene. Han ga ordrer om å utruste en ny hær. Han innførte også et nytt forvaltningssystem, ettersom han hadde fått mange brev fra sine rådsherrer der de hadde klaget over nøden i landet. Han valgte også å utnevne en ny personlig rådmann, [[friherre]]n og den [[Holstein-Gottorp|holstein-gottorpske]] ministeren [[Georg Heinrich von Görtz]], ettersom han mistenkte rådsmennene for å ha ansvaret for noe av nøden. Görtz var en mann med store ambisjoner og arbeidet hardt for å nå disse. Som administrator i Sverige fungerte han utmerket, og Karl XII selv satte stor pris på ham, i motsetning til den svenske adelen og de høyere tjenestemennene.
| |
| − | | |
| − | I januar [[1716]] samlet kongen sine tropper i Lund, antakelig for å forsøke å gå på isen over til [[Sjælland]]. Imidlertid førte en plutselig storm med seg mildvær, og planene sviktet. Han gjorde et nytt forsøk på å angripe, denne gangen ved å ta [[Oslo|Christiania]] og andre deler av Sør-Norge i februar - april samme år, men også disse planene mislyktes. Han besluttet å reise hjem igjen, ettersom nye farer truet der. Tsar Peter hadde samlet en armé på 40 000 mann og ført den til [[Skåne]]. Der slo de leir, men det ventede angrepet kom aldri. Tsaren og den danske kongen, [[Christian V av Danmark og Norge|Kristian V]] ble uenige, og samarbeidet opphørte. Tsar Peter selv hadde stor respekt for den svenske hæren, og uten støtte turde han ikke angripe. Görtz benyttet dette, og utviklet en ny strategi for Sverige. Ved å spille på at tsaren hadde nesten ruinert landet med krigen, forsøkte han å slutte fred med [[Russland|russerne]]. De inngikk en avtale om at Russland skulle få beholde [[Ingermanland]] med [[St. Petersburg]], men de skulle hjelpe [[Sverige]] med å erobre [[Norge]] fra [[Danmark]].
| |
| − | | |
| − | ===Angrepet på Norge===
| |
| − | [[Fil:Karl XIIs likfärd (1884), målning av Gustaf Cederström (1845-1933).jpg|thumb|left|300px|''Karl XII:s likfärd'' («Karl XIIs likferd»), maleri av [[Gustaf Cederström]] fra [[1884]]]]
| |
| − | Med tsarens hær som støtte, virket muligheten til å gå ut av den [[Store nordiske krig]] med ære sikrere. Våren [[1718]] forlot Karl XII og hans hær Lund på vei mot den norske grensa. Han stanset en stund hos sin lillesøster og på det tidspunktet eneste gjenlevende familiemedlem, [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]], på slottet Vadstena, men i oktober begynte han felttoget mot danskene. Selv ledet han 36 000 mann mot [[Norge|Sør-Norge]], mens 7 500 mann skulle angripe [[Trondheim]] lenger nord.
| |
| − | | |
| − | I begynnelsen gikk det bra for svenskene. Nordmennene viste lite motstand før de kom til [[Fredriksten festning]] i Fredrikshald (dagens [[Halden]]). Dette ble knutepunktet for svenskene. De beleiret festningen og kjempet seg langsomt fremover mot murene. Om dagen kjempet de åpent, mens de om natten gravde nye skyttergraver for å komme enda nærmere nordmennene. De norske soldatene fortsatte å skyte på fienden selv om det hadde blitt mørkt, og man regner med at det døde mellom 10 og 20 soldater hver natt.
| |
| − | | |
| − | Kvelden [[30. november]] [[1718]] var kongen ute og inspiserte. Mellom kl. 8 og kl. 9, mens han befant seg i en av de gamle svenske skyttergravene, ble han truffet av en kule som gjennomboret tinningen og førte til en umiddelbar død. Hans lik ble ført til [[Tistedalen]] og videre hjem over Svinesund til [[Sverige]] av de svenske troppene. [[13. desember]] hadde liket kommet til [[Uddevalla]], og den [[25. desember]] ble kroppen balsamert. Samme dag ble hans lillesøster, [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]] kronet til dronning over Sverige. Den [[2. januar]] [[1719]] ble han ført videre til [[Stockholm]], hvor han ble begravet i [[Riddarholmskirken]] den [[26. februar]] [[1719]]. Det er en stor uklarhet om hvem det er som skjøt Karl den 12. Noen historikere mener det var en soldat fra den norske hæren. Andre mener at det var en svensk soldat som skjøt, på grunn av at han hadde blitt så upopulær blant det svenske folket.
| |
| | | | |
| | [http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_XII_of_Sweden Wikiartikkel] | | [http://en.wikipedia.org/wiki/Charles_XII_of_Sweden Wikiartikkel] |
| | | | |
| − | [[Oppgave 200-7]] | + | == '''Oppgaver''' == |
| | + | [[Oppgave 200-7]]<br> |
| | + | [[Oppgave 300-115]]<br> |
| | + | [[Oppgave 609-36]]<br> |
| | + | [[Oppgave 787-1]]<br> |
| | + | [[Oppgave 787-6]]<br> |
| | + | [[Oppgave P1-138]]<br> |
| | | | |
| | [[Category:Menn]] | | [[Category:Menn]] |
| | + | [[Category:Svensker]] |
| | + | [[Category:Svenske monarker]] |
| | + | [[Category:Svenske generaler]] |
| | [[Category:Huset Wittelsbach]] | | [[Category:Huset Wittelsbach]] |
| − | [[Category:Svenske monarker]] | + | [[Category:Den store nordiske krig]] |
| − | [[Category:Store nordiske krig]]
| |
| − | [[Category:Svensker]]
| |
| | [[Category:Født i 1697]] | | [[Category:Født i 1697]] |
| | [[Category:Død i 1718]] | | [[Category:Død i 1718]] |
| | + | [[Category:Karl XII]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 200]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 300]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 609]] |
| | + | [[Category:Historiske Fjes 787]] |
| | + | [[Category:Pausefjes]] |
