Charles VII av Frankrike

Charles VII av Frankrike (22. februar 1403-22. juli 1461), med tilnavnet den seierrike (le Victorieux) og den veltjente (le Bien-Servi), var konge av Frankrike fra 1422 og til sin død, selv om hans krav på tronen i utgangspunktet ble utfordret av Henrik VI av England.

Han var sønn av Charles VI, og dermed medlem av huset Valois. I utgangspunktet sto hans krav på tronen svakt siden engelskmennene okkuperte Nord-Frankrike, inkludert Paris. Etter at han med Jeanne d'Arcs hjelp ble kronet i Reims i 1429 fikk hans etter hvert overtaket og lyktes med å drive engelskmennene ut av Frankrike. Den siste delen av hans regjeringstid var preget av striden med sønnen hans, den senere Louis XI.

Unge år

Han ble født i Paris som sønn av Charles VI og hans dronning Isabella av Bayern. I 1417 ble han tronfølger, dauphin, etter at fire eldre brødre alle hadde dødd i ung alder.

Allerede året etter, i mai 1418 måtte han flykte fra Paris fordi byen var truet av styrkene til hertug Johan den Fryktløse av Burgund. Et forsoningsmøte mellom de to 10. september 1419 endte med at hertugen ble drept av dauphinens menn. Karl benektet senere at dette skjedde med hans godkjenning.

Han utmerket seg ved sitt mot og sine lederegenskaper i kampen mot engelskmennene. Men to hendelser i 1421 førte til at hans selvtillit fikk seg en alvorlig knekk. Først måtte han foreta en ydmykende tilbaketrekning under et slag mot Henry V av England, for deretter å bli utestengt fra arvefølgen etter at hans egen mor erklærte at han var resultat av et utenomekteskapelig forhold. Ydmyket søkte han tilflukt i Sør-Frankrike, under beskyttelse av dronning Yolande av Aragon, hvis datter Marie han ektet.

Ved Charles VIs død gjorde han krav på tronen med den begrunnelse at påstanden om at han var uekte var en politisk betinget løgn. Nærmeste arving etter etablert salisk lov ville ellers være hertugen av Orleans, men han satt i engelsk fangenskap. Men i 1421 hadde Charles VI anerkjent Henry V av England som sin arving i Troyes-traktaten mot at Henry ektet hans datter Katarina av Valois. Siden Henry V døde før Charles VI, gikk tronkravet i arv til hans og Katarinas sønn Henry VI av England som ble anerkjent i det engelsk-kontrollerte Nord-Frankrike. Den mindreårige Henrys onkel hertugen av Bedford styrte på hans vegne.

Charles på sin side etablerte seg som konge i det uokkuperte Sør-Frankrike, men hans makt var begrenset selv der. Han var fortsatt kjent som dauphinen, eller nedsettende som «kongen av Bourges», etter regionen hvor han hadde sitt hovedfeste.

Vendepunktet

I 1429 erklærte en jente i tenårene fra landsbyen Domremy, på grensen mellom Lorraine og Champagne, som het Jeanne d'Arc, at hun hadde fått et oppdrag fra Gud, å sørge for at Charles ble kronet til konge i Frankrike. 10. mars kom hun til Chinon, hvor Charles holdt til.

Deretter fulgte den legendariske episoden hvor Jeanne identifiserte den ekte «dauphinen», som hun kalte ham inntil han var kronet, selv om han hadde byttet plass med en annen som utgav seg for å være ham. Charles hadde private samtaler med Jeanne og gikk god for at hun hadde kjennskap til hemmeligheter han bare hadde delt med Gud. Fylt med fornyet selvtillit ga Charles Jeanne tillatelse til å lede et felttog for å unnsette Orleans, og åpne veien for at Charles kunne bli kronet i Reims, den tradisjonelle kroningsbyen til de franske kongene.

Etter at den franske siden seiret i slaget ved Patay ble Charles VII kronet i katedralen i Reimes, den 17. juli 1429. I løpet av de neste 20 årene ble engelskmennene drevet ut av Frankrike befridd, bortsett fra Calais.

Avgjørende for Charles suksess var støtten fra svigerfamilien, spesielt hans svigermor dronning Yolande og hertug René av Anjou.

Senere år

Slutten på Charles regjeringstid var preget av konflikten med hans sønn og arving, Louis. Louis ønsket reell makt mens han ennå var dauphin, noe Charles nektet å gi ham. Louis konspirerte mot faren, og la seg dessuten ut med farens elskerinne Agnès Sorel. I 1446 ble Louis forvist til Dauphinoise. I 1456 søkte han tilflukt hos hertug Philippe III av Burgund.

I 1458 ble Charles syk og sendte bud på dauphinen, som nektet å komme og isteden begynte å forberede seg på farens død. Tross stadig forverret helse levde Charles ytterligere to år. Mot slutten hadde han helt mistet forstanden og var overbevist om at alle rundt ham sto i ledtog med dauphinen. Han var ikke lenger i stand til å spise, og døde til slutt den 22. juli 1461. På vei til gravstedet hans i Saint Denis, stoppet gravfølget i la Croix aux Fiens fordi saltmålerne nektet å frakte ham videre før de hadde fått utbetalt de ti pariserpundene de mente de hadde krav på. De satte fra seg båren midt i veien, og borgerne i la Croix innså til sist at de kanskje fikk overta frakten. Da lovet imidlertid hoffstallmesteren saltmålerne betaling av sin egen lomme, og gravfølget fortsatte mot Saint Denis, dit man kom frem nærmere kl åtte om kvelden. Like etter begravelsen begynte hoffstallmesteren og de lokale munkene å krangle om riksskrudet som dekket den døde.

Ved hans død var Frankrike for første gang siden karolingerne et virkelig samlet rike. Han ga landet en stående hær og søkte å fremme økonomisk vekst. Han ble likefullt først og fremst husket som Jeanne d'Arcs «dauphin».

Oppgave 2-132