Difference between revisions of "Astrid Lindgren"

From Historiske Fjes
Jump to navigation Jump to search
Line 23: Line 23:
 
[[File:Pippi.jpg|thumb|200px|Pippi Langstrømpe.]]
 
[[File:Pippi.jpg|thumb|200px|Pippi Langstrømpe.]]
 
[[File:Emil.jpg|thumb|200px|Emil i Lønneberget.]]
 
[[File:Emil.jpg|thumb|200px|Emil i Lønneberget.]]
 +
[[File:Ronja.jpg|thumb|200px|Ronja Røverdatter.]]
 
Lindgren har beskrevet sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun har skrevet et vakkert portrett av foreldrene, som giftet seg av kjærlighet og hadde et fint samliv, i tillegg til at det var foreldre som var der for barna og lot dem få fritt spillerom. Kjærlighetshistorien deres har hun skrevet om i ''Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult'', som utkom i 1976.
 
Lindgren har beskrevet sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun har skrevet et vakkert portrett av foreldrene, som giftet seg av kjærlighet og hadde et fint samliv, i tillegg til at det var foreldre som var der for barna og lot dem få fritt spillerom. Kjærlighetshistorien deres har hun skrevet om i ''Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult'', som utkom i 1976.
  

Revision as of 18:03, 16 November 2010

Astrid Lindgren, omkring 1960.

Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson, den 14. november 1907 i Vimmerby i Sverige, død 28. januar 2002 i Stockholm) var en svensk forfatter som er blitt kjent verden over mest for sine barnefortellinger som også mange voksne har hatt glede av å lese.

Livsløp og familieliv

Astrid Lindgren, 1923.

Astrid Lindgren vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Småland, som foreldrene, Samuel August Ericsson (1875–1969) og Hanna Jonsson Ericsson (1879–1961), forpaktet. Astrid Lindgren var deres andre barn, i en søskenflokk på fire; den eldre broren Gunnar (1906–1974) og småsøstrene Stina (1911–2002, gift Hergin) og Ingegerd (1916–1997, gift Lindström).

Da hun var 18 år og journalistlærling i lokalavisen «Vimmerbytidningen» ble hun gravid. Faren til barnet, som var sjefredaktør i avisen, ville gifte seg med henne. Hun avslo og flyttet til Stockholm. Sønnen med navnet Lars («Lasse») ble født 4. desember 1926 på Rigshospitalet i København. Han døde i 1986. Hun hadde fått hjelp av en advokat til ordne formalitetene, og dette var det eneste sykehuset i Skandinavia som tok imot fødende uten å gi opplysninger til offentlige instanser, og hvor hun således slapp å oppgi barnefarens navn. Han bodde i fosterhjem her de første årene før hun hentet ham hjem til Stockholm i 1929, etter hans fostermor var blitt syk. I mellomtiden sparte hun sin beskjedne kontordamelønn og besøkte ham så ofte hun kunne. I begynnelsen bodde de sammen på rommet hun leide, og siden det ikke fantes barnehager eller dagmammaer var det hybelvertinnen som passet ham på dagtid. Våren etter ble han plassert hos foreldrene hjemme på Näs. I Stockholm tok hun sekretærutdannelse, fikk arbeid som kontorist og stenograf og bodde der resten av sitt liv.

I 1928 begynte hun som sekretær i Motormännens Riksförbund og møtte her sin tilkommende ektemann, Sture Lindgren (1898–1952), som var forbundets kontorsjef. De giftet seg i april 1931 og hun tok hans etternavn. De flyttet inn i toroms leilighet i Vulcanusgatan, og de hentet Lars tilbake til Stockholm. De fikk datteren Karin den 21. mai 1934. Lindgren sluttet da å arbeide ute, og var hjemme med barna frem til 1937.

I 1941 flyttet familien til leilighet i Dalagatan 46 i Vasastaden hvor de hadde utsikt over Vasaparken. I tråd med sitt ujålete og uhøytidelige vesen bodde hun hele resten av sitt liv i denne nøkterne treromsleiligheten.


Karin giftet seg i 1958 med Carl-Olof og har etternavnet Nyman. Sønnen Lars var da allerede gift, og Lindgren måtte venne seg til å leve alene.

Tilsammen fikk Lindgren syv barnebarn, og seks av dem er Mats Lindgren, Annika Lindgren, Anders Lindgren, Carl Johan Nyman, Olle Nyman og Nils Nyman.

Arbeidsliv

Parallelt med sitt store forfatterskap arbeidet hun fra hun var 40 år og 25 år fremover i tid som forlagsredaktør i forlaget Rabén & Sjögren som ga ut alle hennes bøker. Hennes voksne liv og arbeidsliv utenom forfatterskapet kjenner vi lite til, da hun hegnet sterkt rundt sin private person.

Forfatterskapet

Pippi Langstrømpe.
Emil i Lønneberget.
Ronja Røverdatter.

Lindgren har beskrevet sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun har skrevet et vakkert portrett av foreldrene, som giftet seg av kjærlighet og hadde et fint samliv, i tillegg til at det var foreldre som var der for barna og lot dem få fritt spillerom. Kjærlighetshistorien deres har hun skrevet om i Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult, som utkom i 1976.

Fra hun var fem år leste hun selv, og hun leste alt hun kom over.

Mye av hennes forfatterskap preges av hennes oppvekst i Småland på begynnelsen av 1900-tallet. Det er herifra hun henter naturen og miljøet til de fleste bøkene sine. Hennes egen trygge barndom er en nøkkel til hennes liv og gjerning.

Da hun var 13 år fikk hun publisert en stil i lokalavisen hun senere fikk jobb i. På 1930-tallet skrev hun to fortellinger for magasinet «Landsbygdens jul», og hver kveld fortalte hun eventyr for barna sine. Selve forfatterskapet begynte med historien om «Pippi Langstrømpe» og varte helt til den siste boka om «Ronja Røverdatter», som kom da Lindgren var 74 år gammel.

Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, 7 år, lå syk med lungebetennelse og ba sin mamma fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Lindgren begynte å fortelle, og historiene vokste men det drøyde før de ble skrevet ned. Det var først tre år senere, da Astrid Lindgren hadde vrikket foten at hun skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag.

I 1944 utkom hennes første bok Britt-Mari lättar sitt hjärte, som hun fikk andreplass i en barnebokkonkurranse for. Året etter vant hun med et manuskript om Pippi Langstrømpe, som hun tidligere, i en annen versjon, hadde fått i retur fra et forlag. Pippi Langstrømpe ble starten på en ny epoke i barnebokverden, og hun kom til å bli et symbol på det frie mennesket som trosser konvensjoner og autoriteter og befrir barnet og barnelitteraturen for tung moralisme.

Da Lindgren debuterte som forfatter, var hun inne i en periode med sykdom, engstelse og bekymring for familien. Spesielt høsten 1944 hadde vært svært byrdefull, og hun hadde begynt å skrive spontant og med stor glede. Skrivingen ble en flukt fra virkeligheten og en terapi når bekymringene satte inn og hun kom styrket ut.

Da jeg skrev, var jeg utilgjengelig for alle sorger.

Hun har skrevet både idylliske fortellinger, detektivfortellinger og bøker om ensomme barn, for barn. I tillegg har Lindgren skrevet essays og bøker for voksne, bildebøker, sangtekster og film- og teatermanus. Om lag 40 filmer er basert på hennes bøker.

Ifølge Jo Tenfjord lo hun alltid av de som ville psykologisere bøkene hennes. Dersom noen var pretensiøse på hennes vegne og stilte spørsmål hun syns var uvesentlige, kunne hun plutselig spørre på smålandsk dialekt: «Hvor mye koster en vanlig brun hest?» Hun beholdt barnet i seg hele livet, er det sagt. Selv sa hun at hun alltid hadde «en sorts lekfullhet inför livet». Hun mente at barn hadde en særskilt humor, og at den må finnes i bøker for barn. Likedan mente hun at barn måtte få vite om sorg, ondskap og død. Det finnes i verden, og barn må forholde seg til det. Spesielt i historien om Brødrene Løvehjerte skriver hun om døden.

Jag vill skriva för en läsekrets som skapar mirakel.
Barn skapar mirakel när de läser.

Oversettelser

Bøkene hennes er blitt oversatt til nærmere 90 språk i 100 land og solgt over 100 millioner bøker.

Pippi Langstrømpe var den første av Lindgrens bøker som ble oversatt til tysk. Da hadde den allerede blitt refusert av fem tyske forlag før et nystartet forlag i 1949 våget seg på å utgi boken. Lindgren forble trofast til dette forlaget, som blant annet takket være dette har blitt et av Tysklands største bokforlag.

Den franske oversettelsen av Pippi kom i 1951 og var strengt sensurert for det som ble ansett å være anarkisme og provokasjoner. Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe kom på fransk først i 1995 – over 40 år senere!

Politisk engasjement

Astrid Lindgren var meget politisk engasjert, og de siste 30 årene av sitt liv ytret hun seg ofte i samfunnsdebattene.

Hun engasjerte seg mot svensk medlemskap i EU, hun forsvarte husdyr og engasjerte seg i miljøverndebatten. Hennes eventyr «Pomperipossa i Monismanien», som ble trykket i avisen «Expressen», innledet et skatteopprør i Sverige, noe som sies direkte eller indirekte ledet til regjeringen Palmes fall valghøsten 1976. Det var sosialdemokratenes første tap av regjeringsmakt på 44 år.

Eventyret skrev hun etter hun hadde oppdaget at hun hadde betalt 102 % i skatt, mens finansminister Gunnar Sträng hånlig uttalte at forfatteren hadde regnet feil. Senere måtte han erkjenne at dette ikke var tilfelle.

Sosialdemokratene fikk imidlertid tilbake hennes støtte noen år seinere da statsminister Ingvar Carlsson svarte henne, og Sverige, med en ny dyrevernlov i 1988. Loven fikk navnet Lex Lindgren, men hun selv omtalte loven som «fisig», da den ikke holdt det den lovet. Hennes engasjement var allikevel med på å åpne øynene til forbrukerne for dyrerettsspørsmål i en høyere grad.

I forbindelse med at Lindgren ble tildelt de tyske bokhandlernes fredspris i 1978 skrev hun talen Aldri vold!. Etter å ha lest den ville ikke arrangørene at hun skulle fremføre talen, siden hun i denne sammenliknet vold i hjemmet med vold i verden, noe de mente ville opprøre det tyske publikumet. Lindgren selv mente at dersom man ga prisen til en barnebokforfatter måtte en regne med at hun kom til å ta utgangspunkt i barnerommet, og om hun ikke fikk holde talen ville hun unnlate å komme. Hun holdt talen og den ble trykket i store opplag og fikk gjennomslagskraft. Året etter fikk Sverige en lov mot barnemishandling.

Før folkeavstemmingen i 1980 tok Lindgren en klar stilling mot kjernekraft.

I intervjuer ga hun ofte et slentrende og humoristisk inntrykk, men Vivi Edstrøm som har studert hennes forfatterskap viser ofte til at hun er en belest forfatter, og en intellektuell. Hun viser at det finnes mange spor av annen litteratur i hennes bøker.

Gjennom hele livet var hun først og fremst brennende engasjert i barns rettigheter. Margareta Strømstedt skriver flere steder i biografien (se eget avsnitt) at det plaget henne svært at hun ikke kunne ta seg så mye av sønnen de første årene. Det kan være en av grunnene til at hun engasjerte seg så sterkt til barns forsvar på en rekke områder, ikke minst gjennom sine bøker. Lindgrens eget svar på hvorfor hun skrev barnebøker, var at hun «skrev for barnet i seg selv».

Lindgren var medlem av foreningen Folket i Bild/Kulturfront.

Lindgren donerte mye av sin rikdom til formål hun trodde på. Ett av dem var å gi penger til forfattere som ble forfulgt i hjemlandet sitt.

Astrid Lindgren døde 28. januar 2002, etter et kort tids sykeleie på grunn av en virusinfeksjon. Hun døde i leiligheten sin. Lindgren hadde allerede i 1988 avtalt med en kvinnelig prest at hun skulle forrette i begravelsen hennes. Hun ble begravet på kvinnedagen 8. mars 2002 fra Storkyrkan i Stockholm.

Priser

Lindgren har fått et stort antall svenske og internasjonale litterære utmerkelser, og hun ble hedersdoktor ved Linköpings universitet i 2000. I flere år før hennes død gikk debatten der mange mente at Lindgren burde få Nobelprisen i litteratur.

Bibliografi


Wikiartikkel

Oppgave 200-17

Retrieved from "http://hf.titansable.com/index.php?title=Astrid_Lindgren&oldid=10912"