Louis, Grand Condé
Louis II Condé av Bourbon, prins av Condé, "den store Condé", født 8. september 1621, død 11 november 1686, var en fransk feltherre, sønn av Henri II de Bourbon-Condé og Charlotte Marguerite de Montmorency. Han regnes sammen med sin samtidige Turenne og den yngre Villars blant Louis XIVs dyktigste generaler, og blant Frankrikes fremste hærførere gjennom tidene.
Da han var åtte år ble han sendt til jesuittene for å oppfostres. Som 15-åring vendte han tilbake til hoffet. Han deltok som frivillig i felttoget 1640-42. I 1643 fikk Condé, da fremdeles hertug av Enghien, befal over de franske arméene, og beseiret spanjolene i det berømte Slaget ved Rocroi. I årene som fulgte ledet Condé de franske troppene dels ved den belgiske grensen, dels i Tyskland. Han møtte en verdig motstander i den bayerske feltmarskalken Franz von Mercy. I slaget ved Freiburg i 1644 tvang han riktignok sin tallmessig sterkere motstander til å trekke seg tilbake, men de franske tapene var større enn motstanderens, og hans seier ved Allerheim i 1645 skyldtes til en stor grad at von Mercy ble drept i slaget.
I 1646 ledet han med suksess felttoget i Flandern, men mislyktes i 1647 med å innta Lérida. Han vant en strålende seier i slaget ved Lens i 1648, noe som ga Mazarin mot til å ta opp kampen med parlamentet. Dette var innledningen på den såkalte Fronden, en borgerkrig som herjet Frankrike mellom 1648 og 1653, mens Louis XIV var umyndig, og kardinal Mazarin var hans regent. Condé sto til å begynne med på hoffets side, selv om hans bror, Armand de Bourbon, Prince of Conti, og hans søster, Anne Geneviève de Bourbon, hertuginnen av Longueville, tilhørte opposisjonen. Etter at hoffet forlot Paris i januar 1649, omringet Condé byen, og nedsablet 3000 av Frondens tropper.
Det ble imidlertid en fredsavtale, og i august 1649 vendte hoffet tilbake til Paris. Condé var på grunn av sin innsats nå rikets fremste mann nest etter kongen, men hans hovmod, trass og stadige krav drev hoffet til det ytterste. I januar 1650 ble såvel Condé som hans bror Conti og deres svoger Henri II d'Orléans-Longueville arrestert, men allerede i februar 1651 ble de satt fri igjen, på parlamentets oppfordring. Borgerkrigen blomstret nå opp igjen, og i slaget ved Porte St. Antoine i 1652 ble Condé beseiret av Turenne, men berget av at Paris åpnet sine porter for ham. Han ble dog snart tvunget til å flykte fra hovedstaden.
Han valgte i 1654 å gå i spansk tjeneste. Han ble deres øverstkommanderende, og ble derfor dømt til døden av parlamentet. I flere år kjempet han med vekslende hell mot de franske styrkene. Han ble benådet som et av vilkårene i fredsforhandlingene mellom de to statene, noe som nesten førte til at Frankrike brøt forhandlingene, men i 1659 ble freden undertegnet, og Condé kunne vende tilbake til sitt hjemland. Til å begynne med stolte ikke kong Louis på ham, og våget ikke å gi ham en kommando, selv om han støttet prinsens forsøk i 1668 og 1674 på å få seg selv eller sin sønn valgt til konge av Polen, noe som imidlertid mislyktes.
I 1668 besluttet kongen seg for å gi Condé kommandoen over den styrken som ble sendt for å erobre Franche Comté, et oppdrag Condé utførte med glans, noe som igjen ga ham kongens gunst. I 1672-75 var han sammen med Turenne Frankrikes øverstkommanderende, deltok i invasjonen av Nederlandene i 1672, stoppet Vilhelm av Oraniens fremmarsj i slaget ved Sennef i 1674, og forsvarte med hell Alsace etter Turennes død i 1675. Kort etter måtte han imidlertid oppgi sin militære karriere på grunn av gikt, og tilbragte resten av sitt liv på sitt slott Chantilly, der han førte et strålende hoffliv.
Oppgaver
Oppgave 2-74
Oppgave 396-?
Oppgave 398-11
Oppgave 498-24
Oppgave 521-35
Oppgave 582-01
Oppgave 810-23